Gå til sidens hovedinnhold

På dette jentelaget er det ti nasjonaliteter

Ingen klubber i distriktet er mer fargerike enn Fram. Det gir helt spesielle utfordringer.

Artikkelen er over 4 år gammel

ØP skrev Haddy spiller med hijab – hvorfor gjør ikke flere det?, 17-åringen fra Gambia som spiller håndball for Larvik Turn – med hijab. Hun er spesiell. De aller fleste jenter med minoritetsbakgrunn har nemlig forsvunnet fra idretten lenge før de blir 17 år.

Et utvalg som kulturdepartementet etablerte høsten 2013 for å se på denne problematikken konkluderte i stor grad med at foreldre var nøkkelen. Og at andre faktorer som økonomi spilte inn.

Gro Mee Teigen, håndballeder i Fram, den klubben i Larvik som i desidert størst grad jobber med denne problematikken til daglig, kjenner seg godt igjen i det.

Les også: Haddy spiller med hijab – hvorfor gjør ikke flere det?

Les også: Siw Døvle rykker ned med Urædd

Jentene må passe småsøsken

– Ofte er det vanskelig å få tak i kontaktinformasjon til foreldrene. Og hvis vi ringer, må gjerne barna prate for foreldrene ettersom de ikke kan snakke så godt norsk, forteller hun.

– Når enkelte foreldre heller aldri er i hallen, blir det vanskelig. Men jeg tror mange i denne foreldregruppen jobber både kvelder og helger.

Teigen forteller videre at hun opplever en helt annen kultur for å passe småsøsken. Så fort man er 10–12 år, må jentene stille opp.

– Når jeg har ringt til dem som ikke har møtt på dugnad i forbindelse med Peter Wessel-cupen, er det ofte svaret jeg får. Og generelt har vi også slitt med transport til kamper og med å få foreldre til å stille på dugnad, sier hun.

Nylig gikk også et J14-lag, som i stor grad besto av minoritetsspråklige jenter, i oppløsning.

Det finnes imidlertid lyspunkter. Faktisk godt oppimot 30. De spiller på Frams J10-lag.

Les også: Rømte fra fengselet – på flukt i ett år

Les også: – Norske kvinner har noe å lære av oss

Måtte være oppfinnsom

Også dette laget består hovedsakelig av jenter med minoritetsbakgrunn, faktisk fra totalt ti ulike nasjoner. Flere av jentene er imidlertid født i Norge. Dette er jenter Fram har klart å holde på helt fra de begynte på håndballskolen. Men hvordan skal de få dem til å bli?

– Vi har en god gjeng, faktisk hele fire trenere, rundt laget. Nå klarer vi ikke å holde på alle til de blir 16 år, men vi prøver å ta vare på og følge dem opp så godt vi kan, sier Teigen.

– Og jeg opplever at foreldre i mye større grad stiller opp her på dette laget enn hva som har vært tilfellet tidligere, selv om det fortsatt er noen vi ikke klarer å få med.

Teigen forteller at hun med denne gjengen har vært litt oppfinnsom for å få tak i foreldrenes kontaktinformasjon.

– Da vi skulle være LHK-maskoter, noe alle ønsker å være med på, måtte jentene levere denne informasjonen for å kunne være med, forteller hun.

Frams håndballeder tror ellers at det kan være smart å starte opp håndballag i så tidlig alder at barna er nødt til å bli fulgt til hallen. Da kan nemlig foreldre hukes tak i.

At minoritetsspråklige barn ofte kommer fra familier med dårlig økonomi, er også noe Fram prøver å ta høyde for.

– Håndballskolen er gratis, og medlemskap for dem under 17 år koster bare 100 kroner. Også treningsavgiften er lav. Vi deler i tillegg ut T-skjorter til alle som kommer til oss, slik at de har noe å trene i. Vi ønsker ikke at dette skal være et problem for noen, forteller hun.

Les også: Trodde ikke hodesmellen var så alvorlig

Les også: Hamre knuser alle rekorder

Ikke bare kulturelle årsaker

Hvor mange av jentene på laget som fortsatt spiller håndball om seks-sju år, er selvsagt umulig å spå. Jentene Østlands-Posten pratet med var imidlertid tydelig på at de ikke hadde noen planer om å slutte. Tvert imot.

– Vi har lyst til å bli kjempegode og spille for LHK og det norske landslaget, sier nemlig Delvin Rammo (Kurdistan), Selma Balaban (Tyrkia) og Lema Hilli (Irak) nærmest i kor.

– Det som er morsomt med så mange nasjonaliteter er at vi ofte snakker om nasjonaldager. Og vi er gode venner, alle sammen. Foreldrene våre støtter oss og vil at vi skal spille håndball, fortsetter tiåringene.

I foreldregruppen er blant andre Binali Egin som har sine tvillingdøtre på laget. Han er opptatt med å trene et guttelag i fotball etter at døtrene er ferdige med sin trening.

Egin forteller at de to begynner å glede seg til trening dagen før, og at det er helt naturlig for ham å involvere seg i barnas interesser.

– Og så lenge de synes det er gøy, ønsker jeg at de fortsetter. Men jeg ser jo at mange foreldre er fraværende, sier mannen som opprinnelig er fra Tyrkia, men som har bodd i Norge i 30 år.

Han er imidlertid ikke helt overbevist om at det utelukkende er kulturelle årsaker til at minoritetsspråklige foreldre tilsynelatende ikke involverer seg så mye.

– Det kan handle om at man må jobbe, eller ikke har førerkort. Kanskje har man ikke råd eller mulighet til å følge opp i den grad man ønsker, sier Egin.

Kommentarer til denne saken