- Jeg var et håpløst idrettstalent

Av
Artikkelen er over 9 år gammel

Syklist, programleder og foredragsholder Dag Erik Pedersen gleder seg over å fylle 50 år.

DEL

- Alternativet er så mye verre. Og jeg kan si det med en viss tyngde, sier jubilanten.

For han har gjort seg noen refleksjoner over livet etter at hjertet viste ham fingeren på ettersommeren i fjor. Et bein i for mange leire ble for mye selv for en gammel toppidrettsutøver.

Derfor har han igjen tatt kontrollen over livet, og cruiser sakte framover med passe tid til familie, foredrag og et liv i TV-ruta.

- Jeg konsentrerer meg om det som er morsomt. «Mesternes mester», kommende OL-sendinger og et passe antall foredrag, sier han og understreker «passe antall».

- Etterspørselen ble for stor, og jeg er ikke spesielt flink til å skuffe noen. Nå har jeg gjort noe med det, og er derfor blitt flinkere til å tenke på meg selv og de viktigste menneskene rundt meg, sier han.

Han har aldri hatt noen fast jobb. Både i idretten og arbeidslivet har han levd av å prestere. Men den som tror at Dag Erik Pedersen har kommet lett til det, bør lese hans livshistorie;

For han prøvde det meste som ung og talentløs idrettsgutt.

- Jeg var håpløs i alt jeg foretok meg. Da pappa Odd kom hjem med en Diamantsykkel med bukkestyre fra 1959, ble jeg kongen i Bjerggata, forteller han.

«Kanskje dette kunne vært noe», undret faren Odd Pedersen.

- Jeg var forsåvidt oppvokst med sykkel, men tanken om å bli syklist var jeg aldri nærheten av. Men gjennom denne sykkelen fikk jeg en idrett jeg kunne holde på med, forteller Pedersen.

Og faren overtalte sågar den unge og småvokste gutten til å bli med på sykkelritt i Skien.

- Onsdagsrittet het det, og jeg ble helt sist. Og det fortsatte jeg med. Lenge, småler jubilanten.

Men pappa Odd så muligheter i det meste, og pessimismen fikk aldri innpass i hans hode.

- «Så misunnelig jeg er på deg, Dag Erik», sa han en gang vi kjørte hjem etter nok en sisteplass.

- «Nå kan det bare gå oppover for deg», fortsatte han. Og det har jeg tenkt mye på. Det siste han sa før han døde var; «Husk en ting Dag Erik - du blir aldri god alene».

Og det har blitt selve nøkkelen for guttens suksess, og tittelen på hans underholdningsprogram som nær tok livet av han i fjor - «Aldri god alene».

Men tilbake til sykkelkarrieren.

Larvik Sykleklubb ble stiftet i 1973, og sammen med blant annet Jan Hansen, Tom Erik Oxholm, Robert Langvik og Øyvind Tveter fikk unge Pedersen mer og mer smaken på sykkelsporten. Han krøp stadig litt oppover på resultatlistene, og som elev på Romberggata skrev han brev til en hovedfagsstudent på Idrettshøgskolen, og lurte på om han kunne få være med ham i arbeidsuka.

Studenten het Gunnar Høigilt og skulle bli Pedersens trener og læremester de neste seks årene.

- Vi fant tonen med en gang. Han matchet perfekt med det faren min stod for, og jeg brukte faktisk disse seks årene på å bli god, forteller Dag Erik.

I 1981 var 22 år gamle Pedersen nær ved å bli verdensmester på sykkel, men måtte nøye seg med den forsmedelige 4. plassen. Viktigere ble imidlertid seieren i amatørrittet «Wilhelm Tell» i Sveits samme år.

- Det ramlet inn fem profftilbud. Men min store helt gjennom alle år, Knut Knudsen, anbefalte at jeg tok plassen hans i Bianci Piaggi.

Og slik ble det de neste fem årene. Proffeventyret varte i 12 år, og på disse årene fikk Dag Erik med seg 43 proffseire. Tre etappeseire i Italia rundt og flere verdenscuptriumfer.

- Det er en karriere jeg er stolt av. Og jeg hadde gjort nøyaktig det samme om jeg hadde fått sjansen en gang til. Det var et eventyr, sier han.

I kjølvannet av proffeventyret ble han også utpekt av den italienske olympiske komité til å bli deres attaché under Lillehammer-OL i 1994. Slik kom han i kontakt med media og den gang NRK-ansatte Hallvard Flatland, som lokket han inn i TV-Norge.

- Egentlig var det det siste jeg kunne tenke meg. Og det begynte som sykkelkarrieren - rett i grøfta, ler Pedersen.

- Jeg ble kastet rett inn i tysk Bundesliga, og jeg kan med hånda på hjertet si at det er det verste jeg har vært med på. Den sendingen vil jeg helst glemme. Det var som å komme tilbake på sykkelsetet fra ungdomstida, innrømmer han.

Men alt går seg til - også journalistjobben. Fra nyhetsjournalist, som dekket alt fra streiker til ulykker, ble han oppringt av NRK i 1996. Jobben som livereporter fra Norway Cup var ledig.

- Da var jeg i gang, sier han og kan nå se tilbake på 13 år i NRK.

Fem OL-sendinger har han ledet, to innsamlingsaksjoner har han stått i spissen for, og utallige kjente mennesker har han vært tett på gjennom alle disse årene.

- Alt dette kunne jeg aldri i min villeste fantasi drømt om. Det har vært en utrolig opplevelse, og i erfaring og opplevelser føler jeg at jeg er 100 år, sier han.

Like ydmyk og spørrende som da han for første gang satte seg på sykkelsetet på en Diamant 1959-modell i Bjerggata.

- Dere må veilede meg slik at jeg kommer opp på et akseptabelt nivå, ba jeg kollegene i NRK om da jeg begynte der i 1996, forteller han og vi tar gjerne med et eksempel til som beskriver Pedersens inngang til det han ikke kan;

Denne er hentet fra hans første møte med lagkameratene i Bianci i 1981:

«Jeg er en bonde fra Norge som ikke kan en dritt om sykling. Dere må lære meg!»

- Alt handler om å spille hverandre gode. Det er jeg glad jeg har fått med meg, og det har samtidig blitt min leveregel gjennom livet, sier han og sender gode tanker både til kone, barn, familie og broder Atle som har vært hans nærmeste treningskompis i utallige år.

Kvelden feires hjemme med nærmeste familie. De mer utagerende festlighetene utsetter han til høsten.

Vi slutter oss til gratulantene!

Send tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om stort og smått som foregår i distriktet. Hjelp oss å være overalt!

Artikkeltags