Skøytetrening eller barnemishandling?

Av og
Artikkelen er over 13 år gammel

Daglig lavgang opp Burmann og Vestfold rundt på sykkel hver søndag. Det var oppskriften for 13-åringene Tom Erik Oxholm og Bjørg Eva Jensen midt på 70-tallet. – Det var noen som kalte det barnemishandling, gliser Oxen snart 30 år seinere.

DEL

Isen på Frambanen ligger blankpolert og startklar. Fire måneders skøytesesong står for døra, men larviksløperne er milevis fra den internasjonale skøytetoppen. OL-medaljørenes trener, Hans Trygve Kristiansen, slår fast at ingen er i nærheten en gang.

– Midt på 70-tallet var jeg opptatt av hvor mye en 12-åring kunne trene for å bli skikkelig god. Jeg tror jeg fant ut at det var utrolig mye. Så selv om vi trente voldsomt på den tida, var det langt igjen, sier han og bekrefter at han vet om idrettsledere som var inne på tanken om å anmelde han for barnemishandling.

– Antakelig var vi langt unna grensen for det forsvarlige. Men den gangen var livet å trene hardt. De var en hel gjeng, men Tom Erik og Bjørg Eva var de råeste. Og det var slik den gangen som det er i dag – de som blir best i verden, må du holde igjen. De andre må du pushe, sier Hans Trygve og forteller at han tok de to talentene ut av skolen midt på dagen for å gi dem en ekstra økt.

– Vi hadde et godt samarbeid med gymlæreren på skolen. Men hovedøkta hadde vi på ettermiddagen. Slik foregikk den;

* Fotball oppvarming, ½ time

* Tekniske øvelser, ½ time

* Spenst, ½ time

* Rulleskøyter, 1 time

* Lavgang intervall, 15 minutter

– Burman ble litt kort etter hvert, men fra Langestrand til Veldre i lavgang var passe. Og på søndagen hadde vi gjerne 15 mil på sykkel. Det tok gjerne fire timer. Men disse ungdommene ville det selv. Og der er vel kanskje den største forskjellen på dagens ungdom, sier Kristiansen.

Og Tom Erik Oxholm innrømmer at det var ikke noe han heller ville enn å bli god på skøyter. S'ene (Storholt, Stenshjemmet, Sjøbrend og Stensen) var de store forbildene.

– Jeg kunne satsa på fotball. Men jeg var aldri i tvil. Jeg skulle bli skøyteløper og var villig til å gjøre hva som helst for å bli like god som S'ene, sier Tom Erik.

«Vi kan nå langt», husker jeg Hans Trygve sa.

– Så det lå i bunnen at jeg kunne bli en av verdens beste skøyteløpere. Og den drømmen ble sterkere og sterkere jo mer jeg trente. Fordelen var at også Hans Trygve ville bli like god som trener, sier han.

Men han innrømmer at han kunne bli steingal på noen av treningsøktene.

– Tenk Tom Erik i dag, og gang det med to. Tenna hans lå i asfalten opp Langestrand, sier Hans Trygve.

– Folk trodde vi dreiv å plukka bær. I hvert fall på Langestrand. På Torstrand skjønte de det handla om skøyteløp, flirer Tom Erik.

Grensesprengende var ikke noe fremmedord for trekløveret fra Fram.

– Vi skulle vinne på alle treningene, og for oss var det reine undergangen om vi ikke fikk trent en dag. Vi hadde staket kursen mot målet, og ingenting kunne stoppe oss, sier Tom Erik.

Bjørg Eva var tidlig innstilt på at hun ville vinne OL-gull.

– Som 11-åring kunne jeg ikke legge over en gang. Men da jeg var 14 ble jeg norgesmester for junior. To år før jeg egentlig hadde lov å bli med. Men jeg måtte jages av banen på Fram. De slukket lyset, men jeg holdt på. Hver kveld, forteller hun.

Ofte tok hun sin første treningsøkt før skoletid. Gjerne sammen med Tom Erik.

– Jeg likte å presse meg. Pine meg. Og sammen med guttene fikk jeg skikkelig pes. Jentene var altfor dårlige, mener hun.

Da Hans Trygve presenterte treningsprogrammet for de to, protesterte Bjørg Eva.

– Jeg syns det var uretteferdig at Tom Erik fikk trene mer. Så jeg lurte meg til noen ekstra økter på den såkalte aktive fridagen hver fredag.

Fordelen var at treneren deres, ville like mye som de to aktive selv.

– Men det var også viktig for meg å få dem ned på bakken. De måtte ikke ta av etter et kretsmesterskap. Heller ikke etter et NM-gull.

– Vi skal vel nå lenger, formante jeg, sier Hans Trygve.

Spørsmål som; «Hva gjør vi i dag når det regner?», eksisterte ikke. Hans Trygve lot som han ikke skjønte spørsmålet en gang.

– Vi prøvde hele tida å luke ut begrensningene i det vi gjorde. Da skaper du en toppidrettskultur etter hvert. Også for 13-åringer, mener hans Trygve.

I dag ser han ingen slike treningsmiljøer i Larvik.

– Jeg har stor respekt for Stags turngruppe. Jeg syns det ligner et toppidrettsmiljø. Ellers ser jeg ingen, sier Hans Trygve.

For det koster å nå langt. Mer enn de aller fleste er villige til å betale. Det vet Tom Erik Oxholm.

– Som 14-åringer trente vi sju dager i uka. Gjerne flere økter hver dag. Vi hadde en trener som visste hva «basicen» var. Hvordan skal du fortest mulig bevege deg framover på isen. I dag er det få trenere som vet nok om dette, mener Tom Erik.

Og det holder ikke med talent, om du vil nå toppen.

– Evnen og viljen til å trene mye, teller mest. Å nå en pallplass i et framtidig OL, krever enda mer enn da vi dreiv på. Du må være enda galere, og gjøre ting ingen andre har gjort før. Dessverre ser det ikke ut som om det er noen kultur for råskap lenger. For oss var alt konkurranse, sier han.

– Vil vi ha nye skøyteess fra Larvik, handler det om å trene tøft. Men ungene, sammen med foreldrene, må ville det selv.

Da Tom Erik slo S'ene for første gang på en 10.000 meter i Hamar, tenkte han bare på at dette langt fra var så ille som lavgang på Hvittensand hver søndag.

– Da først snakker vi om rå innstilling, sier Hans Trygve Kristiansen.

Send tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om stort og smått som foregår i distriktet. Hjelp oss å være overalt!

Artikkeltags