Larviksdialekten

Diagrammet viser hvordan holdningen til en
typisk lavstatus-form som tjukk l av norrøn
rd (jol isteden for jord) varierer mellom ulike
grupper i Larvik by. Den venstre søylegruppa
representerer fra venstre kvinner, menn,
yngre og eldre ansatte i industri og anlegg.
Den høyre gruppa representerer de samme
kategoriene ansatte i servicenæringen. Vi ser
at de førstnevnte har ingen fordommer mot
å si bol, stol osv, mens de øvrige (med bakgrunn
i servicenæringen) har større eller
mindre anfektelser, mest vanlig blant eldre
kvinner. Fenomenet kalles sosiolekt, som innebærer
at talemålet er sterkere knyttet til
samfunnsgruppe enn til geo grafisk målføreområde.
Etter Mette Dybvik (1994).

Diagrammet viser hvordan holdningen til en typisk lavstatus-form som tjukk l av norrøn rd (jol isteden for jord) varierer mellom ulike grupper i Larvik by. Den venstre søylegruppa representerer fra venstre kvinner, menn, yngre og eldre ansatte i industri og anlegg. Den høyre gruppa representerer de samme kategoriene ansatte i servicenæringen. Vi ser at de førstnevnte har ingen fordommer mot å si bol, stol osv, mens de øvrige (med bakgrunn i servicenæringen) har større eller mindre anfektelser, mest vanlig blant eldre kvinner. Fenomenet kalles sosiolekt, som innebærer at talemålet er sterkere knyttet til samfunnsgruppe enn til geo grafisk målføreområde. Etter Mette Dybvik (1994).

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Vår plass i dialektgeografien

DEL

Hvis vi deler inn norgeskartet etter hvordan folk snakker i rotekte dagligtale, har larviksdialekten sin plass i det såkalte vikværske målføreområdet. I store trekk omfatter det Vestfold, Grenland og Østfold, eller det vi kaller Sørøstlandet minus Oslo. Betegnelsen viksværsk skriver seg fra Vika, det gamle navnet på landskapet på begge sider av Oslofjorden. Dialektfellesskapet her innordner seg i den sørlige delen av det østlandske dialektområdet, som igjen danner den østre halvdelen av hele det østnorske målføreområde. Overgangen til trøndersk og vestnorsk finner vi omtrent der hvor vannskillene går oppe i høyfjellet.

Geografisk ligger larviksdialekten plassert helt i den sørvestre utkanten av det østnorske målføreområdet slik at grensen mot sørlandsk – og dermed vestnorsk – går like vest for oss. Vanligvis regnes Langesundsfjorden som en del av dette hovedskillet. Men særlig skarpt er det naturligvis ikke, og det er ikke mer statisk enn folks dagligtale er til enhver tid. Så sent som for en generasjon siden fantes for eksempel rester av et meget gammelt og gjennomgripende målføreskille, som delte larviksdialekten klart i en indre og en ytre del, se egen artikkel.

Kartet viser avgrensningen av det vikværske
målføreområdet. Den prikkede linja viser
den sørlige grensen for kløvd infinitiv. Etter
Tolf T. Endresen.

Kartet viser avgrensningen av det vikværske målføreområdet. Den prikkede linja viser den sørlige grensen for kløvd infinitiv. Etter Tolf T. Endresen.

Mislikt og miskjent

«Åssen snakkær vi så ida’ på våre kantær av lanne', når vi pratær rett itor levvra?» Ja, blant annet slik som dette, dersom vi skreller av alle nyere moderasjoner. Av kompliserte sosialpsykologiske grunner er det mange i vårt eget dialektmiljø som avgjort ikke føler seg helt vel med et slikt språk. De oppfatter våre vikværske dialektformer som simple og vulgære og har en beklemmende følelse av at de er misvekster og forvrengninger, helst av nyere opprinnelse. «Gatespråk» har mange små fått høre, når det har unnsluppet dem noen formuleringer fra «guttane i gata» i det språkbeskyttede miljøet hjemme.

Virkeligheten er bare så grunnleggende annerledes: De aller fleste av våre dialektformer ble utviklet tidlig i middelalderen. Det var lenge før vi visste om det danske språket og at det skulle bli så tungt av presisje. Dermed visste vi heller ikke at den tjukke l'en skulle bli så mye styggere enn den tynne, diftonger simplere enn monoftonger (beinben), for ikke å snakke om at den vikværske æ'en skulle bli så uglesett, slik de kan stables sammen i en setning som dette: Traværhestær travær folære nå enn tiliære. Enda de fleste av oss vel aksepterer fullt ut den vakre a'en som disse fæle æ’ene har utviklet seg fra: No livnar det i lundar… Bare den ikke blir for påtrengende i vår egen dialekt, for eksempel i slutten av ord: Folka stimla sammen i gata.

De «vulgære» æ’ene

La oss begynne med denne mislikte og miskjente æ'lyden, som vel er det målmerket som de aller fleste forbinder med dialektene på begge sider av Oslofjorden (og Skiensfjorden). Den opptrer i endelsene av bestemte ordgrupper og er resultatet av en lydutvikling (åpning av gammelnorsk a), som fant sted tidlig i middelalderen i likhet med mye annet i dialekten vår. I dag står den vikværske æ'en fortsatt urokkelig i ubestemt flertall av de fleste hankjønnsord og noen hunkjønnsord: guttær, kjærringær, (men venner, jenter), i presens av mange verb: kastær, sparkær (men kjører, spiser) og i 2. grad av adjektiver: finære, høyære.

Tidligere var den samme lyden også utbredt i andre bøyningsformer og ellers i trykksvake ledd. Vi hører den ennå hos enkelte eldre, som sier kastæ, pipæ, flåtæ, guttæne, finæst.

Når dialekten vår er så sterkt preget av denne æ'en, er det fordi den opptrer i så mange ord. Andre særtrekk kan være like typiske, men høres på langt nær så ofte. Ett eksempel er lydkombinasjonen ørj, der vi ellers i landet hører org: «Den får betala me sørj, som tar glea på børj,» het det i Larvik i gamle dag er. Å sørje hører vi sjelden i dag, mens børje og dørje er høyst levende.

Bidrag til riksnorsk

Noen vikværske særegenheter har med tiden bredt seg til større områder av landet, blant annet visse bøyninger av verbet. Typiske er partisippformer som finni, vinni, liggi, syngi som iallfall i én sammenheng er blitt et virkelig nasjolaleie: «Vi har vinni, seier’n er vår!». Men som skriftform er de ikke akseptert.

Det samme gjelder kyst-Vestfolds spesielle øy-overgang fra den eldre æu-diftongen i preteritum av en del verb med y i presens: bryte-brøyt, ryke-røyk, fyke-føyk, skrytes-krøyt osv. I talespråket brer den seg stadig, men på bokmål skal det skrives braut eller brøt, rauk eller røk osv.

Derimot har presensformer som kåmmer, såver, graver, uten omlyd fra infinitiv, fått fullt gjennomslag i bokmål. Fra gammelt av har de hatt sitt spesielle kjerneområde omkring Oslofjorden og på Sørlandet, trekk vi har felles med dansk og svensk og som så er blitt skriftspråklig felleseie. Men går vi til de rene dialektene, heter det overalt ellers i landet kjem, søv, grev eller liknende og ikke kommer, såver, graver.

I dialektisk grenseland

Som en følge av vår beliggenhet helt i den sørvestre utkanten av det østnorske målføreområdet – nær grensen mot sørlandsk og dermed vestnorsk – finner vi en god del overgangsformer og vakling i språkbruken. I særlig grad gjelder det nær vår grense mot Telemark og et stykke videre innover i nabofylket.

Når det gjelder trykk, vakler vi som nevnt i ord av typen makrell og papir. Noen forskere mener også at vi ligger i grenseområdet for bruk av tjukk l utviklet fra gammelnorsk rd. Og tenker vi etter, veksler vi nok en del mellom f.eks. jol og jor, jæle og jære, fæli og færi der skriftspråket anviser jord, gjerde og ferdig.

Tradisjonelt har folk i sørvestre del av Brunlanes hatt visse problemer med den tjukke s’en som vi har i ord som sjanse, ansjos og skje. Ennå kan vi høre eldre folk uttale slike ord mer i retning av tynn s etterfulgt av en j, slik de også gjør på Sørlandet. Men i dag har den tjukke s’en utvilsomt styrket sin posisjon sørvest på Neset.

Motsatt er forholdet for de viktige målmerkene, infinitivsendinger og jamnvekt, se hovedartikkelen. Her har vi mer og mer innordnet oss i det sørlandske e-målet. Det blir stadig sjeldnere å høre former som gjørra og værra, og Larvik by har visst aldri hatt a i slike infinitiver.

På vikende front er nok også jamnvektsformer som hara, hana og skara, selv om mange også holder seg godt.

Da Hvåra het Gvåra

Den gammelnorske pustelyden hv som framlyd utviklet seg på forskjellige måter i et større område omkring Oslofjorden. Dette i motsetning til resten av landet, hvor kv var og er enerådene i alle intakte dialekter.

I LARVIK gikk hv-lyden i retning av både gv og v. Før i tiden sa de for eksempel gvass og gvit i Lågendalen. Denne lyden stammet fra en tradisjon som har sitt kjerneområde i det indre av Telemark og Buskerud. Merk stedsnavnet Gvarv, som betyr ‘hverv’ eller ‘sving’. Samme opphav har gårdsnavnet Hvåra, som i gammel tid ble uttalt gvåra.

I dagens larviksdialekt er v’en enerådene i slike ord, kanskje med ett unntak: gvine for hvine: Biljula gveæin mot asfalten.

Fiskenavnet kveite er det eneste vi har problemer med rent språklig. Ingen sier vete, som er forbeholdt kornsorten hvete. Og kvæite føles som et fremmedelement i dialekten vår. Så blir det gjerne hellefisk isteden!

Karakteristisk for det gamle målet vårt var også partisippformer som ti-i, dri-i, og sti-i for tatt, dratt, og stått.

Men nå er slike former luk et ut av dagligtalen over alt. Det samme gjelder alle variantene av nektingsadverbet ikke, der søndre Vestfold har vært noe av et nordisk møtested for både ikkje, itte, og inte/ente, foruten bymålets ikke, se egen artikkel. Den eneste resten av ikkje i Lågendalen er kanskje vekje, vækje i betydningen ‘vel ikke’: «Du skull’ikke ha en hundrelapp å låne meg, vekje?»

Innenfor et større fellesskap

Naturlig nok har distriktene på begge sider av Oslofjorden mange felles dialektformer med sine overordnede dialektområder. Et generelt østlandsk målmerke er for eksempel pronomenformene jæi, jæ, je og vi, mens det heter eg, æg, e og æ over store deler av landet ellers og me og mi blant annet på Sør- og Vestlandet.

Den tjukke l’en har vi felles med hele Øst- Norge og dessuten det meste av Trøndelag, det sørlige Nordland og litt av Troms.

Over det meste av dette området erstatter den tjukke l’en både l og rd i skriftspråket, noe som skyldes to eldgamle lydutviklinger. Vi sier altså ikke bare gul og glane, men også fjol og gål (for fjord og gård), skjønt her vakler vi litt. Men tjukk l opptrer, som kjent, bare i bestemte stillinger og kombinasjoner. Vi hører den for eksempel ikke i framlyd (lite) og ikke etter kort vokal (alle) eller etter i og y (bil, hyle).

På eldre Hedrum-mål hørtes den tjukke l’en også i sammentrekninger, der r’en og d’en berørte hverandre, for eksempel er du og har du. Men nå sier vi bare haru, og æru. På den annen side kan vi vise til spesialiteten folære/folast (fortere/fortest), der tjukk l altså erstatter rt. På ekte larviksmål sier vi også ifjol (i fjor), trolig påvirket av fjord.

Både e og a til slutt

Såkalt kløvd infinitiv er et sentralt østnorsk målmerke, som også gjelder for vikværsk. Det innebærer at noen verb ender på e, andre på a i infinitiv. I Vestfold heter det for eksempel gjøra/gjørra, væra/værra, kåmma etter den såkalte jamnvektsloven, det vil si med full endevokal eventuelt med den vikværske æ’en i end en. Men vi har også en god del verb der sluttlyden er redusert til en slapp e: springe, synge osv.

Et interessant unntak fra denne regelen utgjør bymålet i Larvik. Her har vi fra gammelt av holdt konsekvent på e’ene i infinitiver og aldri sagt annet enn gjøre, være, kåmme osv. Det er ikke noe generelt urbant fenomen i Vestfold, men hører bare Larvik til.

Dette gammelopphavlige unntaket fra østnorsk gjelder også søndre del av Østfold. På den måten er de to dialektområdene mer å sammenlikne med det sørlandske «e-mål» enn vikværsk, dermed også mer med vestnorsk enn med østnorsk! I Aschehougs verk Språket vårt er faktisk dialektgeografien inndelt etter dette viktige kriteriet.

På Larvik torg hørtes både ikke, ikkje, itte og inte

På Larvik torg kunne man omkring århundreskiftet hører nektingsadverbet ikke i alle sine fire norske varianter: ikkje, itte, inte/ ente og det mer bynormale ikke. Bøndene fra Brunlanes, Siljan og det meste av Hedrum og Tjølling sa som oftest ikkje.

Når itte av og til hørtes under kjøpslåingen på Torget, var det lardølingene som avslørte seg. Og de som kom fra traktene nordvest for Åsrumvannet, sa mye inte, noe de også gjorde i nabobygda Kodal og enda mer i kystbygdene og -byene nord for Tjølling.

Eldre undersøkelser viser at vi her har hatt et møtested for alle dialektvariantene av ordet ikke – alle med kjerneområder fjernt fra vårt eget distrikt: Ikkje er en påvirkning fra Vestlandet, itte er innført fra det indre Østlandet, mens inte/ente kommer fra Østfold og Sverige. Ikke stammer derimot fra skriftnormalen og dermed det danske igge.

Etter gammel oppfatning skulle inte være «finere» enn ikkje, og på Nøtterøy ble andebusokningene foraktelig kalt for «ikkjebusokningær».

I 1860 åra begynte derfor enkelte foreldre i Andebu å lære sine barn å si inte, og 30 år senere sa omtrent halve befolkningen i Andebu inte!

Et pussig fenomen fra mer enn hundre år tilbake.

De samme sosialpsykologiske krefter har fram mot vår tid drevet nesten alle i søndre Vestfold til å si ikke. Men i Lardal holder mange ennå på sitt itte.

Jamnvekt på vikende front

Derimot har både by- og bygdemålet i Larvik fra gammelt av en rekke jamnvektsformer i ubestemt entall av svake hunkjønnsord, også det et av hovedkjennemerkene for østnorsk. Mange er helt hjemme i former som påsa, dråpa, beta (bit), maga, haga, tæla, harabikkje, håggastabbe, bråtabrann, flåtafiske, lågalaks, Hølabekken osv.

Spesielt er de vanlig blant mannfolk på bygdene. Likevel er nok de fulle endevokalene i ferd med å tape sin posisjon i mange slike ord, en tendens som gjør seg mer eller mindre gjeldende over hele Øst- Norge under påvirkning av riksnormalen.

E’en i utlyder kan bli så svak at den til slutt faller bort, det vi kaller apokope.

I dag fins ikke det fenomenet i vår dialekt, men studier av visse gårdsnavn kan tyde på at det har forekommet for 400–500 år siden i bestemt flertall av visse substantiv: Bergan, Tveitan, Haugan, Holtan og Rauan. Fortsatt behøver vi ikke dra lengre enn til Oslo-området for å høre avhogde former som gutta, bila og båta.

 

Tvelydene holder stand

Et landsomfattende trekk i norske dialekter er bibeholdet av de gamle tvelydene, æi, øy og æu, også kalt diftonger. Men i vårt målføreområde utgjør Østfold et markert unntak. Her er slike vokalkombinasjoner i mange ord redusert til monoftonger (enkle vokaler) under påvirkning fra svensk. Derfor sier mange østfoldinger mør, røk og stenrøs istedenfor mæuer, røyk og stæinrøys. Av yngre opprinnelse og egentlig danskpåvirket er den generelle, landsomfattende monoftongeringen i språket, noe som snarere er et sosiolektisk fenomen enn dialektisk. Det vil si at det er en språkform knyttet til et bestemt sosialt miljø, noe som gjør seg gjeldende på mange måter i dagligtalen.

Holder vi oss til det ekte målføret, er vi stort sett fortrolig med diftonger på vår vestside av Oslofjorden. Men noen Østfold-påvirkninger har vi likevel, spesielt i byene og nær kysten, eksempelvis leke, kløve, løv. I noen tilfeller har vi gått motsatt vei og laget tvelyder av opprinnelige monoftonger, for eksempel skæu, plæu og fæuel av skog, plog og fuggel, som er vanlig nord for Drammen. En annen sak er at u’en i monoftongen æu har videreutviklet seg til æv, slik at det nå nærmest lyder: skævv, plævv, fævvel.

Ikke pottiter, men makkrell

Etter hovedregelen i germanske språk skal trykket ligge på første stavelse i to- eller flerstavingsord. Det ville ha skapt forvirring om noen uttalte for eksempel sofa, jentene, springer, under, og penere på annen måte. Men det fins mange unntak fra denne regelen, særlig for ord av romansk eller gammelnorsk opprinnelse. Her føyer larviksdialekten seg stort sett etter det som anses riktig etter riksnormen. Vi uttaler gitar, kamerat, sjåfør, poteter, umuli og avertere osv som de «skal» uttales, med baktung aksentuering etter tysk eller fransk mønster.

Men så forekommer det også avvik fra avvikene: For mange er det helt naturlig å si makkrell, akkårt, ammeras, bennsin, mottor, pollti, tobbakk, pappir, kapptein osv, men derimot ikke gittar, tellefon, konntor, kammerat, sjåffør, pottiter, ummuli og avvertere, som de sier litt lengre nordover i fylket og på indre Østlandet. Kjører vi derimot noen mil i retning Sørlandet blir slike fortunge «uregelmessigheter» helt borte. I LARVIK befinner vi oss altså i et grenseområde for dette målmerket, og det er ikke det eneste.

Da bymålet erobret landsbygda

Med bedre veier og økt mobilitet og samkvem utover på 1900-tallet ble de gamle forskjellene mellom dialekten i Larvik og Hedrum mer eller mindre visket ut. I denne prosessen ble Hedrum desidert den tapende parten, i likhet med Brunlanes og Tjølling.

Også her hadde nemlig språkbruken «hengt igjen» i forhold til det progressive bymålet i århundrene før bilens tidsalder. Men mest gikk den språklige imperialismen ut over dagligtalen i Hedrum, hvor den fra opprinnelsen av hadde vært så avvikende, både fra det generelle kystmålet og det bymål som hadde vokst ut av dette fra 1600-tallet.

30 år etter sin første undersøkelse av Hedrum-målet (se foregående side) foretok Anders Steinsholt i 1968 en ny undersøkelse, nå for å finne ut hvordan folk på forskjellige steder i bygda, av begge kjønn og forskjellig alder og sosial posisjon, hadde endret på dagligtalen siden sist.

Her viser Steinsholt med stor grundighet hvordan bymålet hadde erobret område for område oppover Lågendalen, etter hvert som det ble lettere og vanligere å reise til byen, jobbe eller gå på skole her. Han viser også at landsbygdas ungdom og kvinner var de mest påvirkelige og dermed de mest effektive bymålsmisjonærene.

Eldre menn var de som holdt lengst stand mot presset. I Brunlanes foregikk prosessen noe annerledes til å begynne med. Det viser en undersøkelse fra 1971–72 av forskerne Peter Trudgill og Arne Kjell Foldvik.

Ennå på den tiden da sjøveistrafikken var et viktig bindeledd, var det særlig folk i Stavern og Nevlunghavn som tok etter «sånn såm dem snakka i Lærvika».

Bøndene i de spredt befolkede landdistriktene ble mindre påvirket og aller minst i Foldvik-området midt mellom de tre sentraene. Nærmere vår tid har bymålsekspansjonen foregått mer som ringer i vann, slik man kunne tolke de yngre deltakere i undersøkelsen, se illustrasjoner.

Smartembed render failed Bad Request

Artikkeltags