ØP for torsdag har et stort oppslag om problemene som utsettelse av InterCity-prosjektet har for Larvik. De som fortviler over dette, har mye av skylda sjøl.

Vi blir i ØP for torsdag bedt om ikke å gjenoppta gamle debatter. Det forstår jeg godt, så sterkt som noen sentrale personer har gått ut i denne saken.

Jeg vil hevde at kommunestyrevedtaket i 2019 blei tatt på sterkt sviktende grunnlag. Det var jo bare Sentrum og plassering ved havna som blei stemt over. (En tospors jernbane om havna skaper også masse problemer for Larvik.) Trafikkanalyser, som kunne vise hvor trafikantene kom fra, og hvor de skulle hen, har jeg inntrykk av var helt fraværende.

To ting, som tydeligvis ikke er vektlagt særlig i det valg som kommunestyret gjorde i 2019:

1) Jernbanestasjonen blir en del av en trafikkterminal, hvor tog, busser, drosjer og private framkomstmidler møtes. Det krever plass, langt utover det som er avsatt i planen for Larvik stasjon. Dvs at en må rive enda flere hus, og/eller bygge store parkeringshus. Dessuten må tilførselsveiene utbedres. (Gatenettet i denne delen av byen er vel egentlig ikke bygd for biltrafikk.)

2) Vestfoldbanen blir i framtida en del av den nye jernbanen til Stavanger. Tog som ikke stopper i Larvik, skal fare forbi i 200 km/time. Det stiller krav til traseen.

Hvis Larvik kommune kan sende inn til Jernbaneverket et forslag om å legge stasjonen utafor sentrum, vil jernbaneplanleggerne stå fritt til å finne den beste og billigste traseen fra Farriseidet til Lågen. Vi vil unngå å rasere sentrum, vi vil unngå å legge sentrum dødt i 5 år, og grunnerstatninger og anleggskostnader vil bli redusert med rundt en milliard. Dette er det verdt å ta en omkamp om.