– Det skjedde fryktelig fort, forteller Sten Bjarne Furø.

Han og kona May Britt har vært hverandres kjære siden Sten Bjarne var 15 år – og de siste snart 55 årene har de vært gift.

Men det var da de var på ferie og besøkte datter og svigersønn under koronautbruddet i mars i fjor, at deres verden skulle snus opp ned.

Datteren la først merke til sykdommen

– Da koronaen kom, da var vi i Spania. Ene dattera mi og svigersønnen min har leilighet der, så vi var der for å besøke dem. Så hørte vi på nyhetene at Spania var stengt og vi ikke fikk lov til å gå ut. Ikke ut på gata engang. Jeg og May Britt måtte holde oss inne, forteller Sten Bjarne fra godstolen.

– De satte ikke opp nye fly, og flyet vi skulle vært på ble kansellert.

Noen dager senere fikk de plass på nytt fly og var på vei hjem til Norge.

– Riktignok ikke ved siden av hverandre, humrer Sten Bjarne før han fortsetter:

– Og vi måtte kjøre til Gardermoen. Vi hadde utreise fra Torp, men det var greit. Av en eller annen grunn så lå det i bakhodet på meg at jeg ikke skulle ta med meg bilen til Torp da vi dro.

Det var først da de kom hjem at May Britt viste de første tegnene på det som hun nå oppholder seg på Tinn helsetun for.

Vi kan ikke bruke henne lenger, fordi nå rører hun litt.

Beate Haukedal, datteren til May Britt og Sten Bjarne

Men datteren deres, Beate Haukedal, hadde merket det år tidligere.

– Hun var vikar på Miland skole, og da sa jeg ifra. «Vi kan ikke bruke henne lenger, fordi nå rører hun litt», sa jeg. Det var siste gang hun var vikar, så det er nok tre eller fire år siden det begynte, mener Beate.

(Saken fortsetter under bildet.)


«Det var verre enn jeg kunne tenkt meg»

May Britt er nå dement og har fått plass på Tinn helsetun i Austbygde.

Sten Bjarne skjønte først hva som var i ferd med å skje i Spania og bestemte seg da for å ta kontakt med lege når de var hjemme i Norge igjen.

Humøret hennes ble forandra, og hun ble så fort sint, noe hun aldri hadde blitt før.

Beate, datter

– Det var i Spania jeg skjønte det. Jeg måtte ta kontakt med legen når jeg kom hjem, fordi det var ikke bra. Like etter vi kom hjem så gjorde jeg det. Jeg sa til May Britt at jeg skulle snakke med legen hennes, siden det var lenge siden hun hadde vært på kontroll. «Ja, det kan du vel,» svarte hun.

– Humøret hennes ble forandra, og hun ble så fort sint, noe hun aldri hadde blitt før, sier Beate.

Moren til May Britt fikk den samme sykdommen, og ble også grinete, ifølge Sten Bjarne – og da kona May Britt kom seg til legen var hun helt utafor.

– Det ble tatt en IQ-test og litt andre greier, og etterpå sa legen til meg at «dette var ille. Det var verre enn jeg kunne tenkt meg».

En gang vi satt og prata litt, så kikka hun rundt og sa «dette er ikke noe liv». Og det er jo ikke det.

Sten Bjarne Furø

Hun begynte deretter på medisiner, og det skulle vise seg å hjelpe en ukes tid.

– Hadde du sett for deg rundt denne tida at hun skulle ende opp på Tinn helsetun?

– Nei. Det som var i tankene mine var å se hvordan det gikk. Vi hadde hele tida drømt om å komme oss til Austbygde og sola, forteller han der han nå sitter i eget hjem i Ådalen på vei mot Tessungdalen.

– Nå trives jeg veldig godt her, jeg. Jeg flytta for 14 dager siden, da overtok jeg huset. Jeg har ikke gjort stort, og har fått veldig god hjelp til å flytte på meg.

Han spør ofte May Britt om hun har det bra der hun er nå, på Tinn helsetun.

– Hun svarer ja. Jeg vet ikke om det er et automatisk svar hun bare kommer med, og det kan det være. En gang vi satt og prata litt, så kikka hun rundt og sa «dette er ikke noe liv». Akkurat da tror jeg hun var rimelig klar i hodet. Fordi det er ikke det, mener Sten Bjarne.

(Saken fortsetter under bildene.)

– Hun snudde ikke på hodet

Ekteparet har bodd sammen på Mæl i et treetasjes hus i 25 år. Sammen har de tre barn – Beate og Bente, som er tvillinger, og Gro Aina.

Sten Bjarne gjenforteller i detalj hvordan det gikk for seg da May Britt til slutt skulle ende opp på helsetunet i Austbygde.

– Da vi kom fra Spania, så hadde hun gått ut på verandaen på natta og ned trappa. Det hadde jeg sagt hun ikke måtte gjøre fordi jeg hadde fjerna de to nederste trinna. Men hun gjorde akkurat det. Jeg hadde fått støpt platting i bånn til å sette bilene på, og hun går ned og ramler ned på den støpte plata og klarer ikke reise seg. Jeg reagerer ikke på det før jeg våkner om natta, fordi jeg sover, jeg da, forteller han.

Dette orker jeg ikke.

Sten Bjarne da han bestemte seg for å skaffe hjelp til kona

– Etter hvert fant jeg ut at jeg måtte lete etter henne. Hun lå mellom bilene, og da går jeg ned og lurte på hvordan jeg skulle få henne opp. Det klarte jeg faktisk. Jeg fikk henne på beina, og fikk henne inn i kjelleren og opp i senga, og da sa jeg at jeg trodde jeg måtte ringe til noen. Da slang hun beina på gulvet, rullet videre og ble liggende der. «Dette orker jeg ikke», sa jeg.

Han ringte 113 og fikk hjelp.

– Da ble hun pleiepasient, og de kom ofte og stelte med henne. Etter hvert, jeg vet ikke hvor lang tid det gikk, så sier ei fra hjemmesykepleien «skal vi søke om rehab-plass for henne?» Jeg sa at jeg ikke klarte dette, og da skulle de få til det. Det gikk et lite beite, så fikk jeg beskjed om at det var plass på rehaben på Rjukan, sier Sten Bjarne.

Der var May Britt i en måneds tid, før de fikk beskjed om at det var ledig plass i Austbygde – og selv turte han ikke lenger å ha ansvaret for å stelle med kona.

Det var under bilturen fra Rjukan og ut til bygda at de fikk bekreftelsen på at det var riktig valg.

– Da vi kjørte fra Rjukan og utover til bygda, så snudde hun ikke på hodet og kikka bort på Mæl engang. Stedet vi hadde bodd i over 25 år sammen, sier han og sukker.

(Saken fortsetter under bildene.)

Har levd godt

Sten Bjarne bestemte seg da for å flytte etter. Et stort hus med tre etasjer ble for mye, og han er selv 74 år og har egne helseproblemer.

– Jeg hjalp til å pusse opp hytta til ene dattera mi, og mista en hammer som knuste det eneste glasset som ikke skulle byttes ut. Det var et stort vindu! Det var da jeg skjønte at jeg må tenke over hva jeg tar i, og enda så mister jeg ting dag etter dag, forteller han og legger til:

– Jeg har ikke noe fingergrep lenger, og tenkte jeg skulle holde på med noen av fingerhobbyene mine i huset på Mæl. Jeg har lagd kniver opp gjennom åra, men måtte bare glemme å gjøre det.

Vi har egentlig levd godt.

Sten Bjarne

74-åringen har bestandig følt at han skal klare alt selv og ikke være avhengig av noens hjelp.

– Men jeg ser begrensningen at man skal ta imot hjelp hvis det er fornuftig. Men nå var det ikke fornuftig lenger. Si hva du vil, men tanker kan jeg mye om og de brukte jeg. Jeg fant ut at jeg ville selge på Mæl og få meg en liten leilighet, sier han og forteller:

– Så dukka dette huset her opp på Facebook til leie. «Oi, oi, oi,» tenkte jeg. Jeg vil ikke kjøpe noe lenger, og når jeg får solgt huset på Mæl blir jeg kanskje gjeldsfri. Men vi har egentlig levd godt.

(Saken fortsetter under bildet.)

Konas anker

Hver gang ekteparet har reist – noe de har gjort mye, blant annet med campingvogn til mange av Europas hovesteder – så har Sten Bjarne laget bildebøker.

Han er nemlig en ivrig fotograf og har lenge vært medlem i Rjukans kameraklubb.

– Nå sitter May Britt med de bøkene og blar. Og hun kan bla seg tilbake og huske, sier Sten Bjarne.

– Ser du for deg at det blir slutt på sånne turer nå? Eller kunne du tenkt deg å ta med May Britt på en tur?

– På den måten blir det slutt nå. Jeg kan ikke ta med meg henne på en tur. En dagstur går vel bra, og jeg skal ta henne med opp hit til det nye huset så hun får sett dette. Det blir ikke så lenge til, svarer han.

Nå besøker han kona May Britt på helsetunet annenhver dag.

– Det blir annenhver dag, så sant jeg ikke har noe annet som kommer i veien. Det har hendt at jeg har vært for sliten også, hvis jeg har jobba litt. Men da har jeg tatt det igjen dagen etter. Mandag, onsdag og fredag reiser jeg ned til 'a mor, forteller han.

– Kjenner hun deg igjen?

– Ja. Det gjør ‘a. Det har hun sagt i andres påsyn, også. Noen ganger sier hun at jeg er pappaen hennes. Men det er jeg som er ankeret hun holder seg til.

Jeg skal ta henne med opp hit til det nye huset så hun får sett dette. Det blir ikke så lenge til.

Sten Bjarne Furø