Gå til sidens hovedinnhold

Strandsonens våpendragere kjemper en ensom kamp

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Strandsonen i Larvik kommune er helt unik. I motsetning til strandsonen i Tønsberg og Færder har vi fortsatt ganske god tilgang for allmennheten, deler av strandsonen har sjeldne tresorter, ville dyr, sjeldne fuglearter og insekter. Områdene langs kysten vår er viden kjent som rekreasjonsområder det er helt gratis å ta i bruk. Og det gjør tusenvis av mennesker hvert eneste år, til alle årstider. I Brunlanes kan det til tider bli veldig folksomt, ikke bare for alle som synes det er koselig å gå for seg selv, men også for dyrene som skal sette nytt liv til verden, for fugl som skal hekke og ruge og for viktige planter som skal vokse og spre seg langs stiene og i fjæra.

Myndighetene har sentralt og på fylkesnivå derfor vedtatt strenge restriksjoner for Oslofjorden spesielt. En fjord som omkranses av det mest befolkede området i hele Norge. For strandsonen i Brunlanes er ikke utfordringen å trekke til seg folk, eller å øke «attraksjonskraften» som en representant fra Arbeiderpartiet liker å uttrykke, utfordringen er snarere å begrense belastningen.

Derfor reagerte jeg med vantro når ideen om et ressurssenter og spelplass på Værvågen første gang ble introdusert som et verbalforslag i kommuneplansaken høsten 2019, helt overraskende for alle utenom AP, H og SP. Jeg stolte på at bestemmelsene om vern av 100 metersbeltet skulle sette en stopper for initiativet, men den gang ei. Konsekvensutredning ble gjennomført. På bakgrunn av at innspillet kommer i konflikt med flere temaer, så som Naturmangfoldloven, landskapshensyn og at Statsforvalteren jobbet med verning av området, frarådet kommunedirektøren å legge området ut på høring. Dette gjorde ikke særlig inntrykk på Aps Rune Høiseth, som likevel foreslo å legge innspillet ut. Det fikk jo, som forventet, flertall mot noen få stemmer.

At det er en teaterforening som ønsker å ta i bruk området gjør at psykisk helse, miljøtiltak for barn og unge og vern av og bevaring av kulturminner, brukes som følelsesladde argumenter i saken. Man viser til FNs bærekraftsmål nr. 17, Samarbeid for å nå målene. Mer aktuell for en arealplan er vel bærekraftsmål 14; Liv under vann. Arealbruken skal bidra til at vannforekomster har og økologisk og kjemisk tilstand. Sårbare arter, utvalgte naturtyper og kulturminner skal ivaretas. At området tidligere, ifølge Høyres representant, kan ha vært en ulovlig søppelplass, bidrar heller ikke til å rettferdiggjøre tiltaket.

I Ibsens teaterstykke «En folkefiende» oppdager Dr. Stockmann at vannet som skal benyttes i et bad, byens stolthet og turistattraksjon, er forgiftet. Sannheten fikk for store konsekvenser for dem som satt med makten og interesser i prosjektet, dermed fikk han alle mot seg. Langs vår kyst er «giften» den systematiske nedbyggingen av strandsonen, som til slutt vil utrydde truede arter og rasere kulturlandskap. I likhet med Dr. Stockmann, kan jeg fritt fremstilles som en «folkefiende». En som ikke unner barn og unge, og ganske mange voksne, å leke seg i fjæra innenfor hundremetersbeltet. I saksdokumentene finnes også planer om mindre konserter på sommerstid, hvor man lover å ta hensyn til støyutfordringer osv. Problemer med transport og parkering skal det heller ikke bli, da barna skal sykle på øving. Hvor lenge anlegget har stått der og hvor lenge de har øvd der, vet Nesjar teaterforening best selv. Midlertidige tillatelser kan gis for inntil to måneder.

Innspill fra seks grunneiere om trafikkproblematikken ble på mystisk vis registrert på feil sak før formannskapsmøtet i oktober. Grunneiere peker på betydelige trafikale utfordringer langs Mølenveien, og at dette underkommuniseres i saksfremlegget. De trafikale utfordringene har ikke vært diskutert med disse. Deres konklusjon er at Værvågen ikke er et egnet sted for denne type satsing. Teaterforeningen vet like godt som jeg at de har bygd før de har søkt om midlertidig byggetillatelse, og de har ikke sendt nabovarsling. Og det må de gjerne være lei seg for. At Nesjar teaterforening i ettertid har hatt god dialog med kommunens saksbehandler, har jeg ikke blitt opplyst om. Men feilene er ikke mindre gyldige av den grunn.

Det fremstår som underlig at tiltakshavere har fått tillatelse til midlertidig bygging før arealplanen er behandlet politisk, særlig siden kommunedirektøren anbefalte at K23, altså området vi snakker om her, ikke skulle legges til høring, nettopp av de årsaker jeg har påpekt helt siden saken kom på kartet. Burde man ikke vært ekstra restriktive her i et sårbart område? Som Dr. Stockmanns kone uttrykte, det hjelper ikke å ha rett når man ikke har noen makt.

Kommentarer til denne saken