Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 4Anmeldelse: Danselyst i glede og sorg

Artikkelen er over 8 år gammel

I 30 år har danselysten vært drivkraften for dansemotoren Studio Nille i byen.

Lørdag feiret jubilanten seg selv og inviterte med seg dyktige gjester. Og fest ble det, ispedd en vakker dose vemod.

Larvik er en danseby takket være danseinstitusjonen Studio Nille som i flere tiår har inspirert, koreografert, utfordret og lært opp hundrevis av dansere til danselyst.

Og lørdagens festforestilling var en oase av uttrykk, dansestiler og ulike kunstneriske stiler. Mye slik vi har sett før, men heldigvis også noe helt nytt og spennende som krafset oss litt i hjertet og fikk meg til å skli litt lenger fram på stolen.

For i «Det er ingen hverdag mer» våget Karoline Forum Skaara og ta uttrykket en anelse lenger enn det vi er vant til. Jødenes drøm om frihet sett fra bak piggtrådgjerdene i dødsleiren Auswitch. Fra mørket bak gjerdet til drømmen om dagslys og frihet, men til ingen nytte.

- Den historien har alltid rørt meg, og siden dette var min siste forestilling med Studio Nille, var det nå eller aldri, sier Forum Skaara som med sin koreografi fikk fram følelsene hos flere enn undertegnede.

- Forestillingen heter danselyst, men for meg er dansen også et uttrykk i sorgen. Og jødenes historie har alltid berørt meg, og drømmen min har som sagt alltid vært å kunne formidle dette budskapet, sier Forum Skaara som med enkle virkemiddel fikk fram budskapet sitt til oss i salmørket.

- Jeg håper publikum skjønte hvor jeg ville. Det eneste jeg sa til danserne mine etter premiere var at de skulle gå hjem og lese om hvordan overlevende jenter på deres egen alder opplevde fangeleiren, avslutter Forum Skaara.

Og skal Studio Nille utvikler seg videre og nå ut til et større publikum sammen med andre kompanier fra hele fylket slik daglig leder Elin Rusti ønsker, er det mulig dette er veien og gå. Ikke nødvendigvis bare å beskrive sorg, men i større grad gjenskape situasjoner, komiske eller alvorlige, gjennom danseuttrykk. Nå skal det sies at mange av utrykkene, som «True Colors», «On a Sunny Afternoon», «Holding and letting go» og ikke minst avslutningsnummeret «Fantasimagi» , viste uttrykk som både kalte på smilet, kilte på følelsene og imponerte med sin storslagenhet.

Og så må jeg ikke glemme å nevne Dyveke Skølds utrolige eleganse og uttrykksfullhet i sine mange bidrag som gjennomgangsfigur som den røde danseren.

Mange dyktige koreografer og glitrende dansere skapte en flott ramme for de dessverre litt for få tilskuerne en kald mailørdag.

Og så våger jeg til slutt å trekke fram byens flotteste scene som byr på et inferno av lyssetting, lydgjengivelse utført av dyktige tekniske medarbeidere som løfter de fleste forestillinger opp enda et nivå ekstra.