Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 5Tid for dansemønstring

Artikkelen er over 10 år gammel

Studio Nilles elevforestilling «TID» krever mye tid og gir mye danseglede. Les anmeldelsen og se stor bildeserie.

Dette er en elevforestilling og kvantiteten på scenen er imponerenede. Her får man oppleve de aller minste som gleder seg til jul i et herlig smånissenummer. Det samme gjelder de like små men et år eldre som våkner til Griegs «Morgenstund».

Spennet i dansepartiene fra de yndige små, via de søkende, prøvende, lærende i midten til aspirantkompaniet viser en spennende utvikling. En utvikling som daglig skjer i danselokalene i Hammerdalen. Og alle gjør en god jobb.

Vi lar oss imponere av miljøet, hvor mange de er, hvor flinke de er, hvor hardt de jobber.

Danserne viser i seg selv at ting tar tid. Og det er de unge lokale danserne dette egentlig handler om, selv om man har hentet inn gjestedansere, gjesteskuespillere og pøser på med flotte imponerende effekter hele veien.

For det er mye lyd og flotte effekter som omkranser den store gruppen dansere fra Nille.

Følelsen av at årets forestilling er mer gjennomarbeidet, mer profesjonell og mer kunstnerisk kommer umiddelbart. Men med tiden kommer undringen. Handler dette om elevenes tid?

Dette er absolutt en effektfull forestilling, men dessverre en forestilling der man fort kan bli blendet av den kunstneriske tanken og viljen som ligger der.

All heder til Kaja Lauten som kunstnerisk leder men kanskje viljen til å gi elevene den best mulige profesjonelle rammen ikke alltid er like bra. Faren for at nettopp den unge danseren drukner i det hele blir overhengende. Faren er der for ikke å bli sett fordi ting tar for mye tid.

Man kan i ettertid spørre seg om ikke det store dansemiljøet har gode nok unge dansere til solistroller.

Ser man bort fra Karl Fredrik og Tuva som gjør et flott nummer med de profesjonelle gjestene Hanna Mjåvatn og Chenno Tim, slipper ingen til utenom de store gruppene sine.

En elevforestilling bør kanskje handle om det å vises for danserne, og om å vise hva man har av talenter for dansemiljøet.

Dessverre blir det mer en følelse av en enorm kvantitet, som vi alle vet er der, enn overraskende kvalitet fra unge talenter.

Visst er dette flott, fargerikt, sprekt og fartsfylt, men den kunstneriske ideen tar tittelbegrepet til en sikkert utilsiktet dimensjon. Forestillingen tar nemlig mye tid. Når man er godt inn i den sjette halvtimen må man spørre seg selv om ikke poenget med en elevforestilling svinner litt hen. Når historien blir så mye formidlet utenom dansen at det begynner å bli litt for lang tid, selv for en som har betalt for å sitte der.