Gå til sidens hovedinnhold

Tre generasjoner Nille

Artikkelen er over 8 år gammel

De begynte som perler på en snor, Inger Johansen og hennes fire døtre, på den nye danseskolen i Larvik.

Nå feirer Studio Nille 30 år – de fire søstrene har kommet tilbake til hjemlige trakter– med barn.

Først kommer Inger Johansen (61) forsiktig opp trappene til den øverste etasjen i Sliperiet. Hun har kalt inn troppene, det vil si sine fire døtre med barn.

– Liv Inger (27) kommer fra Tønsberg, smiler hun idet hun får øye på barnebarna Erika (6) og Amanda (4). Eldstedatter Marie Stjärne (35) trekker små, rosa joggesko av føttene til de to kledd i dansetøy.

– Timene på Studio Nille er høydepunktet for Erika, forteller Marie Stjärne. Amanda får være med og prøve seg foreløpig.

Daglig leder på Studio Nille, Elin Rusti, finner en liten sal vi kan sitte i. Ingrid Hatlo (32) kommer med lille Live (1) på armen, og Astrid Nilsson (33) leier på en ballerina med dansekjole. Alma (1 1/2) tripper på bare tær inn blant alle speilene, legger nesa helt inntil og ler frydefullt når det dugger av pusten hennes.

Alma står selvfølgelig på venteliste til Studio Nille allerede, sammen med storebror Oskar.

– Marie og jeg begynte på Studio Nille i 1982, da Pernille Holmene startet. Så begynte de andre jentene etter tur når de ble gamle nok.

Inger Johansen ser lattermildt på jentene sine, som er temmelig tett i alder.

– Jeg kunne være aldri så sliten, men da jeg satte føttene på dansegulvet, var jeg i dansen. Da glemte jeg alt. Dans er total avkobling.

Døtrene har bodd borte fra Larvik i mange år, tatt utdanning og jobbet, for så å komme tilbake. Inger Johansen konstaterer:

– Alle har begynt igjen. Liv Inger bor i Tønsberg og prøvde en danseskole der, men nei.

– Jeg har gått på danseskoler i Oslo og Bergen, men de mangler det gode miljøet som alltid har vært på Studio Nille. Det inkluderende og romslige, bekrefter Marie Stjärne.

Studio Nilles varemerke har vært dans for alle. Inger Johansen var styreleder fra 2003 til 2006.

– Pedagoger, elever og foreldre må være veldig bevisste for å få til en danseskole som skal være for alle. På Studio Nille er det ikke bare de beste som står foran.

Liv Inger Vik kommer spurtende inn døra og tar plass på gulvet.

– Å få den dansegleden som vi fikk her. Hun får nikk fra søstrene.

– Den gleden er like stor i dag, kanskje enda større.

Søstrene nevner flere talenter fra Studio Nille som har utdannet seg innen dans. Fullt så mange er det ikke som lever som profesjonelle dansere.

Mens de små tusler rundt på dansegulvet, minnes fem blad Johansen den første tiden på Studio Nille.

– Danseskolen har bredde samtidig som den får fram talenter, mener Astrid Nilsson.

– De unge blir vant til å stå foran en forsamling. Jeg tenkte senest på det da jeg skulle holde et foredrag for et stort publikum for ikke lenge siden. Jeg så alle menneskene, trakk pusten og tenkte på de gangene vi danset på scenen, sier Inger Johansen.

– Munken, lys på! istemmer Astrid Nilsson.

Inger Johansen tror selve forestillingen ga døtrene lyst til å begynne å danse. Som da Marie danset troll.

– Oldefar satt i salen og vinka og hoia, kniser Marie Stjärne med Amanda i fanget.

– Vi fikk en trygghet som Pernille Holmene ga oss i de intime lokalene i Prinsegata. Alle var i hverandre hele tida. Det var en familiær stemning.

Astrid Nilsson husker hun tok bussen sammen med Kaja og Kamilla fra Stavern til Studio Nille. De danset i garderoben, på benkene og gjorde lekser på gulvet.

– Astrid og jeg begynte i en dansegruppe som deltok i UKM og kom til landsmønstringen i Trondheim. Det var stort, sukker Marie Stjärne.

– Den gruppa var det første Kompaniet. jeg var med i Kompaniet i flere år, forteller Liv Inger Vik.

– Jeg kom tilbake til Larvik i fjor høst, og så er Kaja, Gro og Line her, sier en fornøyd Marie.

– Jeg går på partiet til Cathrine Bengtson, som jeg gikk sammen med før, nikker Ingrid Hatlo.

Da de ble studenter, opplevde søstrene at dansen var en inngangsport til studentmiljøet. De kunne bidra på studentrevyer.

– Det har vært en del av identiteten vår å være Studio Nille-dansere.

Astrid Nilsson holder lille Alma i fingeren, så hun kan ta en liten piruett. Det er en selvfølge at deres barn skal få den samme muligheten som de selv til å danse her.

For familien Johansen har dansen vært samlende. En felles interesse som har gjort det naturlig å reise sammen for å se en danseforestilling i Oslo eller andre steder.

Live er trøtt og begynner å gråte. Marie må videre. Når fotografen oppfordrer alle til å danse, er det bare Liv Inger som lar seg friste. Hun tar noen dansesteg før hun gjør et luftig hopp foran familien.

Minutter etter er det bare Inger og Liv Inger igjen på gulvet, pluss Erika som vil være sammen med tante.

Det blir stille.

– Jeg drømte om å bli danser.

Liv Inger Vik smiler.

– Jeg kjenner fortsatt på det. At jeg skulle danset mer. Jeg har lurt veldig. I en periode gikk jeg på auditions.

Det er som om dansesalen lytter.

Inger Johansen tror dans betyr mer i dag enn for 30 år siden. Med det høye tempoet samfunnet krever. At folk lærer hvilke instrument kroppen er. At de kan uttrykke seg gjennom bevegelse.

Liv Inger Vik løfter Erika høyt opp, og senker henne mot gulvet med hodet først. Erika stråler under luggen.

– Dans og musikk er den ultu\imate avkoblingen. Å gi seg hen. At musikk og bevegelse blir en symbiose.

Mor og datter prøver å finne ett ord som uttrykker det de har opplevd og opplever på Studio Nille.

– Det første som faller meg inn er danseglede, sier Liv Inger.

– Ja, bifaller Inger Johansen.

– Og utfoldelse.