Valgkamp er en spesiell øvelse, der fortid og historie settes opp mot fremtid og løfter.

Regjeringspartiene angripes for alt den har gjort, alt den burde ha gjort, og for alt den ikke har sett og gjort i den tid den har fungert. Opp mot dette nasjonale konkursboet settes løfter som opposisjonspartiene vil gjennomføre, alt skal bli så mye bedre i verdens beste land. Norge skal løftes fra førsteplass til nullteplass.

Fremtidsløftene er riktig nok betinget av at det enkelte parti får flertall og at det er plass innenfor budsjettrammene. Men karakterene skal bort, leksene likeså, skolemat skal være gratis, ingen skal falle ut, alle skal med, ingen faglige krav stilles, likhet tilstrebes, lærerlønningene økes, klassestørrelsene reduseres, nærskoler tilbys alle. Små skoler skal få særlige tilskudd slik at de kan overleve seg selv, og lærerskoler med 21 studenter på studiestedet skal opprettholdes.

Med bred penn loves det på alle samfunnsområder. Tryggheten økes med et lensmannskontor i hver grend, sykehus og fødeklinikker får vi på hvert nes. Vindmøller skal vi slippe, men klimaet vil vi være bekymret for, for der har regjeringen gjort lite. CO2- avgiften skal bli kompensert, el-avgiften er for stor, og vi trenger dobbeltspor for å avvikle to tog i timen. Storbritannias tunge forhandlinger med EU skremmer ikke lille Norge fra å forhandle med hvert enkelt av de 27 EU-medlemsland samtidig, - etter at vi har sagt opp EØS- avtalen.

Summen av løftene er urealistisk, - og visjonene er farlige. Spørsmålet blir da enkelt: Er vi fornøyde med å leve i verdens beste land, eller bør vi stemme på de som vil rykke frem nok et hakk?