Gå til sidens hovedinnhold

SUSAN HELLUM, (1939 –): – Du må passe på at jeg ikke fornærmer noen, men Larvik hadde en småbymentalitet da jeg kom hit for femti år siden

«Vi i Larvik 350» er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim Eriksen ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver uke i løpet av 2021 vil du i ØP bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350. Se mer på vi350.no, og på jubileets Facebook-side.

– Kanskje var det fordi jeg vokste opp på landsbygda i Skottland, der det var masse regn. Vi trampet mye rundt i søle, og det var veldig fritt. For meg er det viktig med den friheten det er å kunne komme seg ut i skogen med hva som helst på. Å kunne se grusom ut, uten at det gjør noen verdens ting. Å kunne gå ut i regnet splitter naken, hvis jeg har lyst til det.

Det er vinteren 2015 og vi sitter i et av hjørnene ved et stort kjøkkenbord hos Susan og Ulrik Hellum, i huset Ulrik selv har tegnet på Eidsten i Brunlanes. De to har besøk av det jeg tror er en datter som er hjemme på besøk, og det tenker jeg på grunn av måten hun beveger seg så barnlig og naturlig rundt i husets rom. Det er som at bevegelsesmønsteret hennes er skapt da hun var i barneskolealderen, liksom. Og når hun er tilbake, så er hun straks tilbake i det mønsteret. Men jeg tar feil. Det er ikke datteren deres. Det er ikke engang en i familien. Det er en nabo, og forklaringen på dette med måten hun beveger seg rundt i huset mener Susan må komme av at hun har vokst opp med å kunne gå inn og ut her hver dag. Og at hun også noen år ba om, og fikk lov til å feire barnebursdagene sine her. Det er et sånt hus vi sitter i. Der en kan komme og være, når man vil. Og hvor en kjenner at en kan være seg selv.

– Du må passe på at jeg ikke fornærmer noen, men Larvik hadde en småbymentalitet da jeg kom hit for femti år siden. Det er en kultur som jeg tror har forandret seg, men den gang visste alle naboene hvem du var, og du måtte oppføre deg som de tenkte at du skulle oppføre deg. Jeg var svigerdatteren til doktoren, og han ville bare at svigerdøtre skulle være pene og produsere masse barn. Det var hans mål. Svigermoren min døde altfor tidlig. Hun hadde selv kommet til Norge fra Amerika og Paris, og jeg ble fortalt at hun hadde vært ulykkelig. Ulykkelig fordi hun lot seg fange av sin tids konvensjoner i byen, og at hun følte at hun bare var «Fru doktoren». Jeg prøvde lenge å være det som man skulle være. Prøvde å tilpasse meg. Være «Fru arkitekten». Men min svigermors historie gjorde det ekstra tydelig for meg. Jeg skulle ikke være som henne. Jeg skulle bare være meg.

– Sirkus Arnardo kom til byen, og jeg tok med barna våre. Vi satt på første rad sammen med svigerfar og alle disse såkalte kondisjonerte. Litt ute i forestillingen er det at en av underholderne spør: «Er det noen fra publikum som vil komme opp?» «JA», sier jeg, til min families misnøye. Men de må snart finne seg i å se sirkusarbeiderne feste et belte rundt livet på meg. I beltet fester de så et tau som går opp til en trinse i taket. Ikke lenge etter står jeg på ryggen av en hest som galopperer rundt i manesjen. Runde etter runde. Så, som at ikke det er nok, og til min overraskelse, trekker de hardt i tauet igjen. Jeg glemmer aldri den følelsen. Med ett ser jeg alle ansiktene i sirkusteltet fra høyt oppe. Jeg ser svigerfar. Jeg ser flere av de andre legene i distriktet. Jeg ser en skipsreder. Alle ser de opp i sjokk og forundring på doktorens svigerdatter som svever i en stor sirkel der oppe under taket. Da husker jeg at jeg tenkte, mens jeg så tilbake ned på dem: «I’m fed up!» «I’m finished with småby-Larvik!» «To hell with them all!»

– Og etter det ble det annerledes.

Denne ukens portrett er hentet fra prosjektet Vi i Larvik fra 2015.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.