Jeg har bare lyst til å si ordentlig tusen takk jeg!

Tusen takk til alle lærerne som i tillegg til å risikere jula, nå kaster seg rundt. De omkalfatrer på hele sin hverdag, de rydder, flytter, og endevender klasserom.

Takk til lærerne som i dag har sjonglert undervisning, usikre elever, vaskebøtter, omstrukturering, nye retningslinjer, nye planer, nye roller, organisering og planlegging. I dag har de holdt på i timevis og til langt utpå kveld. De er som standhaftige tinnsoldater, som følger ordrer og tar beskjed. Og nettopp det gjør de, fordi det er for barna våres.

Nå skal de i tillegg gå i den uvissheten, om de får feiret jul eller ikke. De skal for fire dager omstrukturere alle elever og hele deres skolehverdag. Og ved å gjennomføre dette tiltaket høyner de risikoen for selv å bli smittet, og julefeiring kan med stor sannsynlighet måtte tilbringes i karantene.

Det finnes mye urettferdighet der ute, og dette kan kanskje ikke defineres som noen krise. Men det blir krise.

Det blir krise når folk ikke kommer på jobb lenger. Når de bra folkene vi har slutter fordi det er et utakknemlig yrke. Det blir krise når barna våre ikke blir møtt av den fantastiske læreren i døra på morgenen lenger, den læreren som bygde dem som mennesker.

Det er fullstendig krise folkens. Det er krise at de fortsatt lar pandemien gå så hardt utover visse arbeidsgrupper. Nå må dere virkelig finne andre måter å løse pandemien på. Nå må fargekoder legges på hylla. Slik kan det ikke fortsette. Applausen kan dere holde for dere selv. Den er en vits!

Takk alle lærere, for at dere holder samfunnet vårt i gang. Hadde dere ikke brettet opp ermene, ville det hele kollapset. Takk for at dere står i det, takk for at dere gjør en av de viktigste jobbene i samfunnet vårt. Tar dere av barna våre.