Takk for maten bønder i Larvik! Etter et drøyt år med koronarestriksjoner og smittesporing er det mange yrkesgrupper som fortjener takk. Velfortjent heder til helsearbeiderne, barnehage- og skoleansatte, varehandel, sjåfører, reinholdere, byråkrater som til og med stiller opp i helgene, osv. Kort sagt alle som holder hjulene i gang. Dessverre blir bøndene ofte glemt. Uten den norske bonden – og kystfiskeren – har vi ikke tilstrekkelig med trygg mat til landets befolkning.

Våronna er så smått i gang i Larvik. Ute på Neset har Fredrik og Henrik allerede sådd gulrot. Hos Karine på Huseby står veksthuset fullt av kålplanter som skal i bakken i løpet av uka. Så går det slag i slag med setting av tidligpotet, løk, andre grønnsaker og korn. Jordsmonnet er svært forskjellig i kommunen vår. Først er jorda laglig i de kystnære områdene ytterst i Brunlanes. Deretter i Tjølling og langs Raet. Litt avhengig av været blir den feite fine jorda i resten av Tjølling klar, så oppover Lågendalen og til slutt skogsbygdene innafor. Sjøl om telen fortsatt er dyp og snøen innpå meteren hos Thomas på Torsås, er jorda der 240 meter over havet like viktig for matproduksjonen som den tidlige i vannskorpa ved Skagerak.

Bøndene i Larvik dyrker mat på omtrent 92 tusen dekar. Det utgjør 23 prosent av jordbruksarealet i Vestfolddelen av fylket vårt. Arealet er fordelt på 1252 landbrukseiendommer. En politisk villet strukturrasjonalisering gjennom mange år gjør imidlertid at det bare er 346 jordbruksbedrifter igjen. Omfattende jordleie gjør at Knut driver tre tusen mål med korn og frø. Tore Jardar i Hvarnes driver andelslandbruk der forbrukerne er med på å dyrke maten. Mange bønder skaffer hovedinntekt fra annet yrke, men setter sin ære i å dyrke mat på arealet som er på egen gård. Den lille bonden – som fortsatt vet når jorda på nytt skal føde – er like viktig som de store.

Lamminga, vårens vakreste eventyr, er i gang hos Torstein i Østre Hedrum. I fjøset hos Helge i Kjose har ammedyra begynt å kalve. Kuene på Hybbestad og i ni andre fjøs i kommunen tar ikke helgefri, men leverer det hvite gull hver dag året rundt. Melk, ost, smør, rømme og fløte. Kan du tenke deg noe vakrere enn å se ei ku på grønt beite? Uten beitende småfe og storfe vil kulturlandskapet gro igjen med kratt og granskog. Verpehønene hos Ole Henrik legger egg lørdag og søndag. Grisene til Ole Johan må ha godt stell hver dag for at vi skal få mat på bordet. Felles for dette er at vi må ha driftige bønder som går på jobb hver dag.

Koronarestriksjonene har økt etterspørselen etter norsk mat og bøndene i Larvik har jobba knallhardt for å unngå tomme butikkhyller. Smittesituasjonen har imidlertid avslørt hvor sårbart landbruket har blitt. Har vi tilgjengelig arbeidskraft når tidligkålen skal høstes i slutten av mai? Kan vi regne med tilstrekkelige mengder av de søte og smakfulle Korona-jordbærene fra Vittersø? Er det hender nok når de økologiske eplene til Astrid på Kryssgården skal plukkes?

Larvik har etter norske forhold et gunstig klima for matproduksjon. Det meste av jorda egner seg til matkorn- og grønnsakproduksjon. Men vi må stoppe nedbygginga av matjorda vår!

Landbruket i Larvik er så stort og mangfoldig at det kunne fortjent en Matfestival og sågar en egen Landbruksplan.

Bønder i Larvik, takk for maten!