En sein desemberkveld satt en utslitt firebarnsmor inne i Visma-appene som besørger kommunikasjonsflyt mellom skole, barnehage og hjemmet. Hun gikk gjennom, dag for dag, uke for uke og talte opp dager - sykedager.

Den utslitte firebarnsmoren stoppet ikke etter tellinga. Tallene måtte selvsagt analyseres videre. Selv om hun visste godt at med kun fire barn, så var n, altså størrelsen på utvalget, altfor liten til å trekke noen konklusjoner med allmenn gyldighet, så var det noe tilfredsstillende med å se tallene der, likevel. Bekreftelsen.

For hun tenkte, hadde ikke denne høsten vært ekstra lang? Eller var det bare hun som hadde innbilt seg dette her?

Alle sykedagene ble lettere å bære så fort hun så at hun hadde helt rett. Hele 46 % av dagene ungene kunne vært i skole, SFO eller barnehage dette høsthalvåret, så hadde minst ett barn vært sykt. Barnehagestarteren på ett år seilte ikke overraskende inn på topp i søskenflokken med en sannsynlighet for sykedag på over 30 %.

Ja, for der var tallenes tale utvetydig, heldigvis minker antall sykedager med alderen.

Den utslitte firebarnsmoren hadde også litt for mye erfaring innenfor regnearkenes verden, så hun hadde ingen planer om å stoppe ved disse observasjonene heller. Tvert imot fant hun også ut at i snitt, for hennes arvinger i hvert fall, så minket sannsynligheten for sykedag med 0,1 promille, hver dag som gikk.

Det vil si, at når ettåringen har blitt to, kan man forvente en redusert sannsynlighet for sykedag med om lag 3,5 prosentpoeng siden ungen var ett.

(Nå var dette riktignok basert på en lineær forståelse av antall sykedager versus alder, mens realiteten nok er mer polynomisk, sånn for ordens skyld, at kurven flater ut noen tiår før den sakte stiger igjen med økende alder.)

Da kan jeg også avsløre, til ingens store overraskelse, at denne utslitte og rimelig nerdete firebarnsmoren altså er meg.

Hva er problemet, egentlig? Her i Norge har vi jo omsorgsdager!

Ja, her i Norge har vi omsorgsdager, og i fjor og de to årene før hadde vi heldigvis ekstra mange av dem. Noe av årsaken til den ekstra lange høsten, var jo også den såkalte immunitetsgjelden eller etterslepet av manglende immunforsvar, etter pandemien.

Fra 1. januar i år var likevel sympatien fra staten oppbrukt. Tilbake til striesekken, havrelefsa, og 30 omsorgsdager i året totalt for oss som har flere enn to barn. 20 for dem som har færre.

Dette er altfor lite, i hvert fall for oss. Det høres kanskje mye ut, men ta gjerne også med i beregningen at man får klar beskjed om å holde ungene hjemme i karantene slik at de er feberfrie ett døgn, eller uten oppkast i to døgn før retur til barnehage og skole. Det blir fort en del dager gjennom et år, i tillegg til de dagene ungene faktisk er syke, altså.

Jeg kan bare spekulere på hva andre foreldre gjør når de verken har landsby (fra det afrikanske ordtaket «It takes a village to raise a child»), en forståelsesfull sjef eller flere omsorgsdager. Det er rimelig å anta at de sender barna i barnehage og skole. Selv om barna er syke, eller ikke har fullført karantenetiden sin. For hva skal de ellers gjøre?

«Få flere unger», sier de, men glemmer å nevne at om begge foreldrene vil (eller må) jobbe, så bør de ha denne landsbyen av folk som kan bidra rundt dem, når barna skal utsettes for virus.

De fleste av oss har jobber. De fleste av oss som har barn, vet at barna blir syke enten vi vil det eller ikke. Og de fleste vet også at barn, stort sett og heldigvis, blir mindre syke med alder.

Likevel er ordningen for omsorgsdager ganske firkantet. Det er kun én differensiering som går på antall barn, og som forelder får en samme antall dager hvert år, uavhengig av om ungen(e) er ett år eller 12 år. En ordning som fører til suksessivt høyere skuldre hos de allerede søvndepriverte småbarnsforeldrene med snørrfiller på nattbordet.

Hvorfor justeres ikke omsorgsdagene etter realitetene? Og hvorfor får foreldre det samme antallet omsorgsdager om de har tre eller seks barn?

Det er på høy tid å revidere ordningen.