Gå til sidens hovedinnhold

Flott Tangaroa-utgivelse

Artikkelen er over 14 år gammel

Joda, boken om Tangaroa er et blitt en flott forseggjort mammut. Frodig full av fargesterke fotografier, kart, faktabokser, småportretter av flåtefolket, dagbokutsnitt og en entusiastisk fortellerstemme.

At seks staute eventyrere - inkludert staværingen Øyvin Lauten - med dagens teknologi og kunnskap til rådighet makter å gjenta Heyerdahls flåtebedrift fra 1947 og overgå den med ca. en måned, er i seg selv beundringsverdig.

Men at flåteferdens initiativtager og bokens forfatter, Torgeir Sæverud Higraff, også følger forbildet i fortellerløypa, er også en prestasjon. Sæverud Higraff er rett og slett en god forteller. Han skriver lett og levende og poengtert og har skarpt blikk for dramaturgi og komposisjon.

Boken har en prolog og en epilog og er delt i 12 kapitler fordelt på to hoveddeler, forberedelsene og selve ferden.

Etter en dramatisk in media res åpning fra «landingen» på Raroia i begynnelsen av juli 2006, rulles forhistorien opp. Deretter går framstillingen kronologisk framover og veksler smidig mellom masser av relevant informasjon og friske impresjoner fra samlivet på flåten, ispedd forfatterens observasjoner og småfilosofiske betraktninger.

Forfatteren forsøker aldri å stikke under en kjøl at man følger i Thor Heyerdahls kjølvann. Og både forberedelser, flåteferd og framstilling limer seg til forbildet. Ja, enkelte ganger inntar sågar flåtemedlemmene nøyaktig samme positur på fotografiene som heltene fra Kon-Tiki, og dessuten innledes hvert kapittel med et Heyerdahl-sitat. I tillegg er Tangaroa utstyrt med Heyerdahls loggbok fra Kon-Tiki-ferden, og boken anvender mange av Heyerdahls bilder.

Alle slike grep er ærlige nok. Originalitet og grensesprening er verken Tangaroa-prosjektets eller bokens anliggende. Samtidig er det befriende at man makter å bevare en viss distanse til Heyerdahl og ikke leverer et panegyrisk forsvar for heltens omstridte stillehavsteorier. Dette er ikke forumet for den slags debatter.

Likevel kunne jeg ha ønsket meg et litt videre perspektiv enkelte ganger og et skarpere fokus (også navne- og kilderegister burde vært med). Ettersom boken åpenbart retter seg mot den allment interesserte leser, hadde det ikke gjort noe om man fikk enda mer stoff om polynesierne og deres myter, og ditto om inkaene, om fortidige flåter og tidligere stillehavsferder.

Også et klarere samtidsbilde av hvordan stoda er i dagens forskning, og noen tydeligere linjer om hva som har skjedd etter Kon-Tiki-ferden i 1947, hadde vært interessant informasjon.

Men ok, det får være som det vil. Her er det fortrinnsvis guttedrømmen og eventyret som brettes ut, og dét gjøres med kunnskap og velformulert formidlingsentuasisme. Boken er blitt en spennende fortelling etter en klassisk dramaturgi som gir seg selv:

Heltenes motstand og strevsomme forberedelser, utferd og eventyr over ukjente havdyp med gode hjelpere i land, deriblant larvikingen Anne Thorenfeldt, og en lykkelig slutt under Stillehavets palmer og evige blå himler. Der man blant andre påtreffer Rongo, guttungen som fikk livet i gave av Knut Haugland i 1947.

Med små unntak, som trøbbel med styringen og senkekjøler som knekker, går Tangaroa-tangoen forbausende knirkefritt unna. Både på det fysiske og psykologiske planet. Skjønt knirking i tau og balsa er det mye av når Tangaroa danser på bølgene fra Callao i Peru til Raroia og Tahiti i vest, etter hva vi forstår.

Det er også selve skildringen av livet ombord på flåten som utgjør den største og mest interessante delen av denne 363 siders tykke boken. Her får vi de daglige utfordringer, rutiner og gjøremål og observasjoner, de små gnisninger og utfyllende portretter, og en redegjørelse for de vitenskapelige undersøkelsene.

Ikke minst ville man «finne ut mer om den maritime miljøtrusselen». De resultatene blir det imidlertid ikke gjort altfor grundig rede for, muligens blir disse gjenstand for en egen publikasjon.

Men hovedhensikten med hele ferden blir fyldestgjørende presentert: Man ville konstruere en flåte som ikke bare lot seg drive med vær og vind og Stillehavets strømmer, men som lot seg manøvrere.

Det får man til ved hjelp av ti bevegelige guarabord. Som de facto ble brukt til slike flåtekjøler i førhistorisk tid. Selve det førhistoriske gir for øvrig også navn til denne flerkulturelle ekspedisjonen (fire nordmenn, en svenske og en peruaner). Nærmere bestemt en polynesisk skapelsesberetning.

«I begynnelsen var det bare Tomhet. En dag åpenbarte Papa seg, jordens mor. Hun bredde seg ut og ble til et stort land, det første som ble til - og landet var nesten bare hav. Over Papa hvilte Atea, skyfaderen. Efter flere tidsaldre fødte Papa to sønner, Tane og Tangaroa. Tane festet stjernene, solen og månen på himmelhvelvet og ble dets hersker. Tangaroa ble hersker over havet.»

En vakker myte, og også boken om «Tangaroa - havets hersker» er blitt en vakker bok det er en sann svir å lese og se i, og en taktil nytelse å bla i.

Hva så med selve eventyrets «sannhet», dets relevans for i dag? Jo, det legitimeres av det svaret forfatteren gir Thor Heyerdahls gamle mesen, skipsreder Fred. Olsen, når denne lufter sin skepsis mot flåteferden: «Dere må gjøre noe nytt, gjentok milliardæren (Fred. Olsen, red. anm.) flere ganger under samtalen.

- Å minne folk på noe de er i ferd med å glemme, er også en slags nyhet, sa jeg».

Nettopp!