Gå til sidens hovedinnhold

Mens de andre er hos presidenten

Artikkelen er over 15 år gammel

Under de siste lunsjpausene på flåten blir vi tankefulle alle mann.

Å demontere det som har vært vårt hjem i tre måneder er litt vemodig, skriver Torgeir S. Higraff, mannskap under Tangaroa-ekspedisjonen.

Alle de små tingene får oss til å tenke på episoder under overfarten, eller noe som hendte i Ecuador og i Peru. Totoramatter fra Titicaka, bambus fra Quevedo, påhengsmotor fra en butikk i Larvik. Også de ødelagte senkekjølene er med i containeren. Ødelagte ting er en fortelling i seg selv. Hva var det som hendte der ute på havet? Hvordan greide vi å frakte 11 balsastokker og åtte tverrstokker fra sin plass på rot i plantasjen og helt til havna i Papeete?

Hvor mange har sett disse stokkene på nært hold siden vi hentet dem?

I pausene blir vi fort nostalgiske, og tenker på alt vi har opplevd. Det er ikke plass til flere opplevelser, noe våre venner og verter Moena og Leslie erfarer. Når de foreslår ett eller annet, vil vi som regel bare ta det rolig, sitte ned et sted og ikke gjøre noe.

Moena mener at vi er blitt udelelige som team, en klikk som ikke mange kommer helt inn på. Vi har opplevd ting sammen som det tar tid for andre å forstå.

Denne uka har gått med til å pakke bade container og flåten. Vi har fått gratis opphold hos havnesjefen. Værgudene har vært nådige.

I flere dager har vi demontert flåten og båret alle løse deler på land, og videre inn i den seks meter lange metallboksen. Alt som skal inn i containeren må noteres ned på lister, og vi må være forberedt på at tollerne vil se innholdet i de over tretti kassene for å sjekke at innholdet stemmer med listene. Derfor har pakkingen vært en omstendelig prosess. Vi må vite hvor alt finnes. Tangaroa kan når som helst starte flyttebyrå, for er det noe vi kan etter denne ekspedisjonen så er det komplisert logistikk.

Bjarne har ikke helt tatt av seg kapteinsbindet. Med sin sedvanlige ro styrer han pakkingen og ser til at vi andre putter tingene på rett plass. Først når det mørkner tar vi kveld.

En blir alltid igjen på flåten for å passe de tingene som fremdeles er der, og vi andre kjøres hjem av våre personlige verter Moena og Leslie.

Det var et stort øyeblikk da vi endelig satte låsen på den fullstappede containeren.

Den skal til Larvik. Det skal også flåten, noe som innebærer mer enn kroppsarbeid for oss i mannskapet.

Vi flyr fra møter til møter, mens det alltid er noen av oss som jobber med demonteringen av flåten. Vi snakker med konsulen, med sjefen for havna, med ingeniørene som skal heise flåten, og med representanter fra rederiet.

I skrivende stund, skulle jeg egentlig vært hos presidenten med de andre i mannskapet og heve glassene.