Det skjer mye i tiden vi lever nå. Mye er viktig og mye kan vi klare oss kun med et søvnig blikk på. Noe vi mennesker, ingen unntatt, burde være sterkt fokusert på og ta stilling til – hva kan jeg gjøre – hva kan jeg bidra med – nemlig om klima og miljø og framtiden. Vi som lever i den såkalte «rike del» har et stort ansvar!

I Glasgow pågår nå avgjørende valg om jordens framtid og dermed vår egen eksistens. De fleste av verdens land er, som vel alle har registrert, for tiden samlet i Glasgow. Hva resultatet og konklusjonen til slutt blir skal bli spennende å se. Men jeg frykter det langt fra blir nok. Men man kan jo håpe! Men håpet er kanskje det eneste vi vil sitte igjen med. De målene man setter seg må bety at hvert eneste menneske på jorden vil ta inn over seg den omstillingen som må til. Jeg ble noe betenkt når jeg ser hva vårt eget land har lovet, nemlig veldig store pengebidrag fra vårt enestående oljefond, mens jakten og utvinning av mer olje bare fortsetter som før! Her snakker man med to tunger etter min mening – den ene er oljeglatt. La meg her legge til at jeg er nøytral til politiske retninger. Politikerne gjør nok så godt de kan. De er presset fra mange hold. I vårt demokrati er det vi som må stå for trykket mot politikerne.

Når vi vet det haster med omleggingen til det såkalte «grønne skiftet» så må ting skje hurtig. Natur og klima venter ikke på når det vil klaffe best for oss. Den har sitt eget tempo som blir stadig mer påtrengende. Slik jeg ser det er det stor fare for at menneskene ikke makter å legge om levemåten sin i tilstrekkelig grad.

Det håpet jeg har er om kirken kan rope et klart varsku som når fram til menneskenes hjerter. Pave Frans har allerede for lengst gjort nettopp det. Hans rundskriv til kirken og verden er etter manges mening det beste som er skrevet om miljø og klima, og ikke minst har han også kommet med løsningen. Men det trengs oppfølging videre. Hele verden må følge opp, kirkesamfunn, religioner, troende, ikke-troende, også de likegyldige. Alle må jobbe sammen om det samme livgivende målet. Vi alle må følge opp, få det inn på dagsordenen. Skolene må bli mer opptatt av dette spørsmålet. Det er mange unge i verden. De vil rammes mest, hvis noen ikke har trodd det! Men verden snubler videre i verste fall. Etter Glasgow kan vi håpe på litt optimisme og ikke bare hvordan vi kan snike oss unna ansvaret vi alle må ta. Riktig nok er mange opptatt av endetiden, men den behøver jo ikke ramme oss raskere enn nødvendig fordi vi mennesker har «glemt» å ta vare på det vi mennesker burde passet bedre på.

Tenk om jorden i all sin prakt kan vokse og utvikle seg I pakt med Guds, eller naturens egen intensjon om du vil. Tenk om slekt kan følge slekters gang uten å frykte en utarmet og vissen jord med slekter som bare kan lese om den gang jorden var I full balanse med miljø og klima. Hvem andre enn Gud kan vi rope på? Vår egen kraft av vilje og håp? Uansett – «kom oss til hjelp!» Vi trenger mye hjelp nå for å redde hjemmet vårt! Det nytter i hvert fall ikke med bla-bla-bla!