Etter Brennpunkt-sendingen sist uke har eldreomsorg vært et hett tema – mye er sagt og mye er ikke sagt. Mange vet at undertegnede er leder av kontrtollutvalget i Larvik, men for ordens skyld minner jeg om at jeg også er folkevalgt medlem av Larvik Kommunestyre. Mine triste opplevelser vis avis kommuneledelse og politikere i Larvik som leder av kontrollutvalget skal jeg komme tilbake til ved en senere anledning.

At en eldreinstitusjon i Larvik ble valgt ut til avsløringer av negativ karakter er tilfeldig, for jeg tror at tilsvarende beklagelige hendelser ville kunne vært avslørt nær sagt hvor som helst med skjult kamera. Reaksjonene i vår kommune er triste saker: Kommunedirektør, ordfører og øvrige ledelse fikk nærmest panikk, og startet med å anklage NRK for bruk av skjult kamera, innkalte til ekstraordinært kommunestyremøte og ville roe gemyttene. Verken ordfører eller kommunedirektør ville være med i Solvangs Debatten. Feigt.

Noen av oss husker fremdeles varsleren Lise Nalum som pekte på alvorlige feil i eldreomsorgen ved sykehjemmet i Stavern for nærmere 30 år siden? Det ble da understreket at ansatte først og fremst skulle ha lojalitet til kommuneledelsen, og skulle gå tjenestevei med klager og innsigelser. Dette nevner jeg fordi pleiere i institusjonen fra Trøndelag i Brennpunkt understreket det som for meg er det korrekte, - nemlig at lojaliteten først og fremst må være til klientene/pasientene! At frykt for problemer på jobb skal være til hinder for varsling er trist, for det handler vel om å bidra til forbedring? Nå har vi fått høre om hverdagen på et sykehjem, om underbemanning, tidsnød og mangel på penger, men ikke så mye om profesjonskampen. Jeg vet at sykepleiere ser seg best tjent med sykepleiermangel, og har forhandlet seg frem til avdelingslederstillingene hvor svært mye av tiden brukes til kontorarbeide samt til å få tak i hjelp til å få dekket helgevakter. Er det riktig bruk av sykepleierkompetansen, - eller tar jeg feil? Hvorfor kan ikke en dyktig hjelpepleier slippe litt inn på sykepleiernes revir? Jeg bare spør? Vi har hørt nå at de ansatte ikke har tid til sosialt samvær med klienter, til prat og ”bli kjent med” – til det som skal til for å trives?

Sist fredag på programmet Lindmoe, fikk vi oppleve en pike med Downs syndrom som jobbet i et serveringssted, serverte kaffe og pratet med kundene. Hvorfor kan vi ikke gi slike jobb på sykehjem? De med Downs jeg har møtt elsker å jobbe. I en av Larviksbankene (den gangen man kunne gå inn i en bank) hadde man en med Downs ansatt som tok seg av kunder som ventet, serverte kaffe i møter m.m. En annen ide kunne vel være å benytte folk som er inne til førstegangstjeneste – ikke bare til å være sosiale støttespillere, men også til tyngre løft. Stort sykefravær blir jo svært ofte forklart med mye tungt arbeid?

Sykefravær er et trivselstermometer. Det kan da ikke være en umulighet å sørge for at trivselen kan økes for både klienter og ansatte – uten at det koster skjorta?