«Nye framkomstmidler har alltid møtt motstand i begynnelsen, men motstanden har snart blitt brutt. Sånn vil det gå her også.»

Dette skrev en optimistisk Thøger Andresen i et forsvar for biltrafikk i Larviks gater. Den driftige forretningsmannen planla å skaffe seg bil og starte opp bilruter til Brunlanes og Lågendalen.

Thøger Andresen var en velstående og høyt respektert forretningsmann i Larvik. Men han var ikke født til velstand. Han fikk lite formell skolegang under oppveksten i Askim, og måtte klare seg selv fra han var 13 år gammel. Han kom til Larvik som ung mann og klarte på få år å gå fra jobb som stuer hos Treschow-Fritzøe til å starte sin egen fargehandel. De første årene jobbet han hos Treschow-Fritzøe på dagtid, mens han rev farger på natta i fargehandelen.

Andresen hadde mye han ville utrette i Larvik. Etter å ha drevet fargehandelen noen år, begynte han som skipsreder, i tillegg til å drive tobakksfabrikk, såpefabrikk og glassmagasin. Da Østlands-Posten i april 1910 kunne melde om at Larvik skulle få sin første bil, var nok få overrasket over at det var den driftige 53-åringen som sto bak. Året i forveien hadde ryktene gått om Thøgers bilplaner, og Østlands-Postens journalist hadde i flere dager forsøkt å få Andresen i tale:

– God dag Hr. Andresen, vi har søkt deg i mange, mange dager. Er det indiskré å spørre ...

– Om automobilfarten? Nei, vær så god! Nå står det bare på Amtet om vi får tillatelse til å kjøre på veiene. Det blir regelmessige ruter for post og passasjerer daglig fra Larvik til Fredriksvern, Nevlunghavn og Helgeroa – og tilbake igjen, naturligvis.

– Hvor store blir vognene?

– For en 20 passasjerer, tror jeg. Alt, vogner og sjåfører blir absolutt førsteklasses, så man ikke skal risikere uhell.

Thøger Andresen hadde planene klare for rutebiltrafikk. Men det var mange som var svært kritiske til bilens inntog i byen. Ikke uventet kom den sterkeste motstanden fra vognmannsforeningen. De fryktet for sitt eget levebrød dersom den nye rutebilen overtok transportoppdragene. I et leserbrev tok foreningen et kraftig oppgjør med planene:

«Vognmannsforeningen […] kom enstemmig til det resultat at automobiltrafikk i Larvik med sine mange lange, krokete og trange smug ansees som utilrådelig. […] Det måtte bli en umulighet å passere en automobil med en hest på mange steder. En av dem måtte naturligvis havne i grøften, og det ville uten tvil bli gårdbrukeren og hans hest. […] Er automobiltrafikk påkrevet i en by med 90 brukbare hester?»

Thøger Andresen måtte ut i avisa, svare på vognmennenes sinte spørsmål, og forsvare ønsket om å få en bil til Larvik. Han skrev:

«Jeg kan forstå at vognmennene ikke ser med blide øyne på den stadig mer utbredte bruk av automobil. Men på den annen side er det innlysende at hensynet til en enkelt stands interesser ikke i lengden kan stille seg i veien for det heles vel. Og det kan vel ikke være tvil om at det som gjelder for oss her i Larvik er å følge med tiden og skaffe de best mulige kommunikasjoner. Man har alltid sett at nye framkomstmidler har møtt motstand i begynnelsen, men denne har snart blitt brutt. Sånn vil det også gå her. Bøndene vil forstå at de fordelene de oppnår vil langt mer enn oppveie den ulempen som kan være ved at hestene deres kan være litt redde for automobilene i begynnelsen. Den frykt går nemlig fort over.»

Da alle tillatelser var i orden og bilen skulle komme til Larvik våren 1910, forsto Thøger Andresen at nyanskaffelsen hans ville trenge litt positiv omtale. Han inviterte derfor Larviks to avisredaktører til å være med på bilens jomfrutur inn i Larvik. Avisredaktørene lot seg begeistre:

«Vi takker for turen og håper, at alle veier omkring Larvik i en meget nær framtid må åpnes for vår tids mest fullkomne befordringsmiddel. Det mest interessante ved turen i går var å se hvordan hestene oppførte seg når automobilen skulle passere. Vi må da straks fortelle at de mellom 20 og 30 hester vi møtte i går eller passerte oppførte seg aldeles utmerket», skrev en av dem etter turen.

Men folk i Larvik var ikke like lette å overbevise om bilens fortreffelighet. Bilens første tid i Larvik ble beskrevet på denne måten:

«Dette første motorkjøretøyet ble inderlig hatet av alle som kjørte med hest og vogn. Så snart hestene hørte bilen i det fjerne, ble de rent vettskremte og rebelske og det var nesten forbundet med livsfare å sitte i en vogn trukket av hest når bilen skulle passere. Men det var nok ikke bare hestene som var redde for bilden, de som satt i vognen var kanskje vel så vettskremte og sjåføren som kjørte bilen fikk høre mange stygge ord av hestekjørerne. Ute på Brunlanes hendte det en gang da bilen var ventet, at hele landeveien var barrikadert av store steiner. Ved å sperre veien mente bøndene at automobilen kunne utestenges. Store hauger med glasskår ble også strødd på landeveien, lumskelig gjemt i støv og sand»

Bilen fikk til og med diktet en egen nidvise mot seg. Første vers lød slik:

«Byen er oppskremt! Det sutres og det skjelles

når det ved en heslig melodi om hjørnet meldes:

Tut-tut, tut-tut! Nå kommer`n den svære svarte styggen,

hvor enn vi er og går og står, vi kan ei være trygg`n.

Det er nå rent for galt det her: den lukter vondt, bensinen,

men ennå verre er med det fæle hornets grinen.

Tut-tut, tut-tut, tut-tut, tut-tut!

Det er ei til å holde ut

og hvis det ikke straks blir slutt,

jeg sinnssvak blir av pinen.»

Thøger Andresen fikk slite som bilpioner i Larvik:

– Det var nesten ikke en dag uten at jeg måtte opp til sorenskriveren eller politimesteren og svare for «bilens synder» – snart var det en hest som løp ut, snart var det en ku som var blitt vettskremt – ja, det hendte forresten at eldre kvinner nærmest besvimte når de observerte bilen på landeveien. Jeg ble pålagt å bekjentgjøre det tre dager forut når jeg aktet å ta en tur opp gjennom Lågendalen med bilen, og da kan De være sikker på at både folk og fe passet på å holde seg vel forvart innenfor fire vegger. Men allerede den gangen var jeg fullt oppmerksom på den store betydning som dette nye fremkomstmiddel ville få.

Thøger Andresen var den første bileieren i Larvik, men den sterke lokale motstanden gjorde at han snart oppga rutetrafikk med bil. Men han beholdt den sterke bilinteressen og ble i 1920-årene trolig den første til å starte bensinstasjon i Larvik.

Kilder: Jarlsberg og Larviks Amtstidende 18.7.1925, Østlands-Posten 16.1.1909, 18.1.1909, 21.1.1909, 26.4.1910, 30.5.1910, 22.8.1930, 17.10.1956, 17.6.1967 og 25.10.1975.