Gå til sidens hovedinnhold

Til minne om Anna Nikoline Sogn

MINNEORD

Anna Nikoline Sogn ble født 21/1-1918 i Kroken i Lardal. Hun vokste opp i en søskenflokk på 8, 6 gutter og 2 jenter. Hun flytta fra Li til Ådalen i barneårene, og bodde der til hun giftet seg med bestefar. Hun bodde i Lardal i alle år.

Da hun ble gammel nok, var hun på Tallakstadsetra hver sommer og passet på dyra. Hun har fortalt at der var det trivelig, hun likte dyr. På lørdagskveldene kom gutter fra bygda opp og besøkte seterjentene. De spilte plater på grammofon, og danset ute på setervollen.

Mormor tjente ute på gårder fra hun var 14 år. Hun ble gift med Martin Sogn i 1941. De fikk to døtre, Olaug og Astrid. De første årene de var gift var de forpaktere på gårder, og bodde forskjellige steder i Lardal fram til 1946, da flyttet de til Berg.

Da Olaug ble født i januar 1941, var det så kaldt at det var rim i hjørnene av rommet har mormor fortalt.

Mormor var ei sprek dame. Da Olaug var liten, syklet hun fra Svarstad til Vassås, med Olaug bak i ei kasse. Hun besøkte bestefar som tjente på en gård der. Hun tok ungene med på fisketurer og bærturer. Det samme gjorde hun siden med barnebarna sine.

Dina og Magnhild var gode venninner for mormor, hun var jo en sosial dame. Vi barnebarna var ofte med på besøk hvis vi var på ferie.

Mormor var medlem av Arbeiderpartiet så lenge vi kan huske. Hun feiret 1. mai, og det var nok like viktig som 17. mai. Hun var med i Berg Sanitetsforening, og der ble hun æresmedlem. Hun likte å gå på bingo, og kom sjelden tomhendt hjem.

Mormor og bestefar levde i enkle kår. De levde av den lille gården, og dyrka korn, poteter og grønnsaker på jordene. De hadde epler, plommer, rips, solbær, stikkelsbær, bringebær og jordbær. Vi kan huske de hadde kuer, sauer, griser og høner. Kjøtt og egg var de selvforsynte med. Bestefar slaktet selv. Han var også rundt på andre gårder og tok slaktejobber. De hadde også skog som kunne hugges, og på høsten var det plukking av blåbær og tyttebær. Hun og Martin klarte seg uten bil, de greide seg godt med traktor og moped.

Mormor var veldig flink med håndarbeid. Hun sydde flotte duker med hardangersøm. I mange år vevde hun bånd til bunader for husfliden. Hun har strikket flere hundre par sokker. Hun strikket sokker til hun var over hundre år. Strikketøyet var med da hun flyttet til sykehjemmet. For 4H Vestfold var «Oldemor i Svarstad» et begrep. Hvert år strikket hun mange par sokker. De ble gitt til 4H Vestfold som gevinster til Plakett-festen.

Det var ikke stort som ble kastet på Berg, og vi husker at mormor var irritert da det ble pålagt renovasjon. Det var nesten aldri noe i den søple-dunken. Hvis alle hadde hatt så lite forbruk på 100 år, så hadde vi ikke trengt å bekymre oss for miljøet.

Hun hadde seks barnebarn, Viggo, Reidar, Berit, Gerd, Wenche og Kari. Barnebarna husker koselige ferier på Berg hos mormor og bestefar. Ofte var det noen der hele sommeren. De hadde mye moro. Vi ungene lå og skravlet på rommet utover kvelden helt til mormor oppgitt måtte si fra at nå var det natta.

Mormor likte å gå på ski, og Skrimløpet ble en viktig tradisjon. Hun gikk det minst 20 ganger.

Første juledag var tradisjon på Berg, og mormor stella til for barn, svigerbarn og barnebarn så lenge hun orket det. Etter at hun sluttet med denne tradisjonen, fortsatte Reidar å besøke henne omtrent hvert eneste år, og det satte hun pris på. Det ble hele 16 oldebarn, og 9 tippoldebarn så langt. Godteskåla og kortspill var gode minner.

Mormor hadde full kontroll på hele slekta, og husket hvem alle var. Hun satte stor pris på besøk, særlig av de aller minste. Pandemien gjorde det vanskelig med besøk en periode, men hun satte pris på å se oss selv om det bare ble gjennom vindu.

Da bestefar døde i 1988, fortsatte mormor å bo på gården i enkle kår. Der var det utedo, og ikke innlagt dusj. Men det gjorde vel ingen ting å vaske seg i balje, det hadde hun jo bestandig gjort. Som enke fikk hun utferdstrang og dro med Annas reiser på bussturer rundt i Norge.

90-årsdagen ble feiret på Gavelstad, da var hun selv med i dansen. Etter en periode i en lettstelt leilighet i Svarstad, til hun var over 100 år, kom hun på sykehjemmet.

Da 100 årsdagen ble feiret, var hun stolt av å få ordfører på besøk, med hilsen fra kongen. Etter at hun kom på sykehjemmet fikk hun også hilse på Kronprinsen og Kronprinsessen ved Kjærrafossen, og det var stas.

Mormor var dårlig da hun kom på sykehjemmet i 2018, men hun kom seg igjen med god omsorg og pleie. Hun har alltid vært sunn og frisk, det var bare tennene som måtte skiftes. Hun var redd for hoggorm og det var streng beskjed om å passe seg for den. Men det var hun selv som ble bitt da hun var 85 år.

I 2019 mistet mormor sin yngste datter Astrid, det var tungt for henne. Vi var redd hun ikke ville klare seg over en sånn sorg, men det gjorde hun. Hun var ei tøff og sterk dame med sterke meninger. Veldig snill og snakket aldri stygt om noen. Hun var alltid ekte og ærlig.

Hun abonnerte på Østlands-Posten i alle år, hun bladde i avisa like til det siste.

Det er ikke bare oss i familien som vil savne mormor, også de som har hatt henne rundt seg på sykehjemmet. Hun har satt spor etter seg som den fine personen hun var. Sykepleiere kan skrive under på at hun hadde godt humør og sans for humor. Det var flere på sykehjemmet som betydde litt ekstra for mormor.

Det er veldig rart å tenke på all den utviklingen hun har fått være med på. Fra å ikke ha strøm og telefon, til å sitte på video-chat med barnebarn via telefonen til Ihsan på sykehjemmet. Sånn løste vi det da nedstenginga pga. korona kom. Og bilder sendt på sms som hun kunne få som oppmuntring.

På slutten ville mormor slippe å leve, og til slutt sovnet hun stille og rolig inn med noen av sine nærmeste ved sengekanten 15. februar. Vi unner henne hvile nå. Vi er veldig stolt over å ha hatt ei så flott mor, mormor, oldemor, tippoldemor, og lyser fred over Anna Nikoline Sogns minne.

På vegne av familien: Olaug Marie, Viggo, Reidar, Berit, Gerd, Wenche og Kari

Kommentarer til denne saken