Norske bønder er organisert i to organisasjoner med forskjellige mål. Staten forhandler med begge om årlige jordbruksoppgjør. I de senere år har Norges Bondelag lettere enn Norges Bonde- og Småbrukerlag kunnet følge Staten. Sterkt forenklet forherliger NSB sine medlemmers små bruk, men krever at staten kompensere for manglende bruksstørrelse. NB synes ikke å være så redd for størrelse og har nok en mer fremtidsrettet holdning til hvilken vei utviklingen må gå.

Formålsparagrafen i Jordloven fra 1995 uttrykte de daværende lovgiveres perspektiver og ambisjoner for jordbruket. Det anføres en rekke uklare politiske mål, f.eks.: «Arealressursane bør disponerast på ein måte som gir ein tenleg, variert bruksstruktur ut frå samfunnsutviklinga i området og med hovudvekt på omsynet til busetjing, arbeid og driftsmessig gode løysingar.» De uklare, men klart konserverende føringer, åpnet ikke låvedøra på vidt gap for fremtidige muligheter.

27 år senere utredet Gryttenutvalget de økonomiske forhold i jordbruket. Det viste seg å være komplisert å beskrive og tallfeste inntektsforholdene når et stort flertall av aktørene har jordbruk som attåtnæring til hovedinntekten utenfor bruket. En sammenligning med inntektene til andre yrkesgrupper må da bli vanskelig.

På tross av lovgivning og jordbruksoppgjør, har jordbruket utviklet seg allikevel, særlig på grunn av den teknologiske utviklingen. Skriften på veggen er lest og forstått. Hvem vil bli bonde når gården ikke er stor nok til å leve av? Bedre å leie ut jorda til dem som vil satse for fullt. Antallet aktive bønder er nå under 40.000 og antallet fortsetter å synke. Det er godt mulig å se for seg all dyrkingsjord i full hevd med bare 10.000 aktive bønder. Det krever endringer i driftsstruktur og bruk av beste teknologi. Men hvis bønder ikke får utnytte fremtidsmulighetene, blir de avhengige av overføringer for å ivareta lovgivernes ambisjon om å utnytte arealressursene til gagn for samfunnet. Støtten til jordbruket ville få langt større legitimitet hvis alle muligheter til økonomisk selvberging var utnyttet. Offentlig støtte til et jordbruk med en foreldet bruks- og driftsstruktur kan ikke forsvares over tid.

Samfunnet trenger et moderne jordbruk drevet av aktive og kompetente bønder. Næringen bør da også lovmessig behandles som alle andre næringer, uten runde føringer for utviklingen på områder som den enkelte grunneier ikke kan ha ansvar for. Fremtidens bønder ønsker ikke jordbruket som en museal attåtnæring.