Ved siden av Corona og dugnad, må tillit være et av de mest brukte ordene siste halvår. I de fleste tilfeller stoler vi på det som sies, og vi tror at de fleste vil oss vel. Det er en stor verdi å leve i et samfunn der de som er uenige om noe kan drøfte alt i fordragelighet, og bli enige om mye.

Lokal- og rikspolitikken har roet seg, vi har ledere hvis ferdigheter ikke bestrides. Politikere er begynt å skryte av hverandre, selv tradisjonelle motstandere har godt å si om andre enn sine egne. Endelig! Vi vil gjerne plassere hverandre, men tyngdeloven fungerer også i politikken. Det er ikke til å komme unna at sentrum og tyngdepunktet i det politiske landskap er rødblått, omgitt av partier med særlige og sære verdier. Mens høyre /venstre-aksen tidligere definerte hovedlinjene i politikken, har nye verdier og akser bidratt til et mer variert og komplisert samfunn, med hyppigere og enklere overganger i grenseområdene mot Utopia. Det er ikke uvanlig å la seg velge inn på ett partis liste, for etter en tid å dukke opp i et annet partis gruppe. Ikke dramatisk, men en speiling av virkeligheten, og et uttrykk for at politiske engasjement ikke alltid summerer dyptpløyende politiske resonnementer.

Samtidig er veien til sentrum aldri lang. Landet er lite, tryggheten stor, enighet og fellesskap er utviklet og bearbeidet i stabile politiske miljøer gjennom hundreår. Enkelte særinteresser ser seg tjent med å bruke politikken som tilleggsarena, men dette trenger ikke tjene dem i det lange løp. Inhabilitet og korrupsjon kan ufarliggjøres og tillates hvis arbeidet foregår med en viss åpenhet og i en politisk kontekst. Mange slike interesser hadde ikke tålt prosesser tilsvarende ansettelsen av oljefondssjef.

De to egentlige sentrumspartiene kjenner hverandre godt, og vet at de egentlig spiller mot felles mål. Noen drakter er blå med røde striper, noen er røde med blå striper, alle sydd med grå, gul og grønn tråd av tillit. Med forskjellige utgangspunkt må veiene mot felles mål bli litt forskjellige. Det er til å leve med.