Det generelle byggeforbudet i strandsonen kom allerede i 1965. Alt som har skjedd etter den tid, er gjort fordi lokalpolitikerne har gitt dispensasjon fra loven.

Enhver brygge, ethvert anneks, flaggstenger, båthus, terrasser og plattinger, alle faste installasjoner kan kun oppføres der det er gitt dispensasjon.

Vi graver i strandsonen

* Østlands-Posten og Sandefjords Blad samarbeider om et felles graveprosjekt der vi ser på forvaltningen av strandsonen.

* Spørsmål vi stiller er: Hvordan har det seg at kun henholdsvis 41,7 prosent og 32,7 prosent av strandsonearealet er tilgjengelig for folk flest i Larvik og Sandefjord, og hvor går utviklingen?

* Prosjektet er støttet av Fritt ord og Amedias gravefond.

* Har du tips? Da kan du sende det til ansvarlig redaktør i Østlands-Posten, Eirik Haugen, eller ansvarlig redaktør i Sandefjords Blad, Steinar Ulrichsen. Våre e-postadresser er: eirik.haugen@op.no og steinar@sb.no

Også i tiden før 1965 var det imidlertid også konflikter mellom grunneiere, båt- og turfolk.

Toril Bryntesen (73) har opplevd både det å være et jaget friluftsmenneske og å sitte i et bygningsråd som sa ja til det meste.

Hun kom inn i politikken i Brunlanes på 70-tallet. Først i barnevernsnemnda i åtte år, så bygningsrådet i perioden 1984-1987, deretter i teknisk hovedutvalg etter den store kommunesammenslåingen i 1988, hvor hun representerte Arbeiderpartiet.

– Eierskap til land var voldsomt

Allerede som barn kom Toril Bryntesen i befatning med strandsoneproblematikk. Familien var glade i båtlivet og erfaringene derfra var ikke bare sommer, sol og glede for den unge frøken i båten.

– Jeg husker vi ble skutt på i Rakkesundet da vi kom for nær land. Det var i oppveksten, og jeg var der med mor og far. Jeg husker til og med at jeg kjente lufttrykket ved hodet en gang, forteller hun.

Hun tror at denne opplevelsene har preget henne gjennom livet, og gjort henne ekstra opptatt av kysten, og å sikre folket tilgang til naturen.

– Det med eierskap til land var voldsomt den gang, og det sitter sterkt i ennå. Vi ser den samme mentaliteten i dag. Jeg husker jo vi ble kjeppjaget om vi la inntil land for å spise. Det skjer jo nå også.

Slikt skjer selv med regler om allemannsretten nedfelt i friluftsloven, som kom i 1957.

Forsøkte å verne flere strekninger

I 1954 ble det nedlagt byggeforbud i et 300 meters belte fra sjøen, og allerede året etter valgte Friluftsnemnda i Brunlanes å søke Fylkesmannen om å verne en rekke strandstrekninger i Brunlanes og på Lille Arøya. I flere tiår hadde folk uttrykt misnøye over at stadig flere strandområder ble nedbygd og at badegjester ble jaget vekk.

Da den midlertidige strandloven ble vedtatt i 1965 skulle man tro at byggingen avtok. Her kan du imidlertid se med egne øyne hvordan nedbyggingen av sørlige deler av Lille Arøya skjedde i perioden fra 1965 til 2017:

Forskjell på by og land

I mer bynære områder er reglene annerledes, der er ikke vernet om strandsonen like sterkt, heller ikke i lovverket. Samtidig kan man kanskje sette noen spørsmålstegn ved visse bynære strandsoneområder som man har valgt å bruke til byutvikling. Østre Halsen er et eksempel, Risøya i Stavern er et annet.

På Risøya endte Bryntesen selv opp med å være med på nedbyggingen av området. Indirekte.

– Jeg husker Stavern og Risøya helt i starten. Der var det friområde og natur. Da ble det bestemt at blant annet noen kunstnere skulle få bygge litt der ute. Bare dem. Men jeg og mannen min endte med å kjøpe et hus der da eieren måtte selge.

– For noen få utvalgte

Mannen til Toril var byggmester og hadde bygd huset deres. Det var derfor de fikk muligheten til å bygge hus akkurat der, i et område som skulle skjermes, men som i 2022 er nedbygd.

– Det var jo slik at det ble laget premisser for at noen utvalgte skulle få en tomt ved sjøen. Sånn var det den gangen. Nå er det fullt fra Larvik til Helgeroa, sier hun hoderystende.

Hun mener at dette har sitt utgangspunkt i kommunens dispensasjonspraksis.

Adrenalin i bygningsrådet

Opplevelsene fra møter i bygningsrådet sitter godt i hos Bryntesen, for der var det ikke kjedelig.

– Det var adrenalin helt ut i fingertuppene da vi gikk på møter. Administrasjonen gjorde det de skulle gjøre, etter lover og slikt. Det måtte være veldig frustrerende, for de visste vel utfallene mens de skrev sakene, sier hun og himler lett med øynene.

De aller fleste gangene, eller veldig ofte, ble nemlig administrasjonen overprøvd. Bryntesen tegner et bilde av de gamle menns arena, der de ikke ville ha innblanding. Hun var 35 år da hun fikk plass i bygningsrådet, og ble upopulær.

– Jeg var en drittunge og et kvinnfolk som sa for mye og kom med for mange forslag i bygningsrådet. Jeg var gift med en byggmester, og plutselig ble det vedtatt at jeg var inhabil i alle bygningssaker, kommer det lattermildt.

– Tilbudt bestikkelser

Hun klaget det inn for Fylkesmannen, og saken gikk etter hvert til Fylkesmannen i Telemark, som opphevet vedtaket om inhabilitet. Dermed kunne hun fortsette å stille spørsmål.

– Jeg husker ikke at det ble gjort noe spesielt ut av det i bygningsrådet da det kom nye lover og regler, men jeg kjøpte slike røde lovhefter for å følge med, røper hun.

Litt spenning var det også når de erfarne mannfolkene fortalte hva de hadde opplevd tidligere som medlemmer av bygningsrådet.

– Jeg husker de gamle ringrevene fortalte om at de var tilbudt pelskåper og slikt fra Oslo-folk tidligere. Det fortalte de meg, og det hadde de opplevd selv, forteller hun og rister lett på hodet.

– Vern var et fremmedord

Datidens holdning til vern av strandsonen har hun klare meninger om den dag i dag.

– Vern? Det var et fremmedord. Bryntesen ler høyt av spørsmålet.

En gjenganger var at store familier på en liten hytte gjerne fikk bygge større eller legge til et anneks.

– Bedre med større enn flere hytter, var det snakk om. Det var fryktelig vanskelig. Det var liksom om å gjøre å si ja til alt.

For henne var det vanskelig. Hun var oppvokst med en båtfamilie, og har aldri hatt noen hytte.

– Båtliv er viktig for meg, og strand. Det har jeg alltid vært opptatt av. Man må ikke ta alt. Det skulle vært unødvendig med denne kyststien vi har nå. Det skulle vært unødvendig å lage noe så spesielt bare for at vi skal komme til sjøen, strendene og svabergene, sier den tidligere politikeren.

– Skjer fortsatt den dag i dag

Bryntesen understreker at hun ikke lenger er tilknyttet et politisk parti. Hun er ferdig med politikken. Hun siterer imidlertid tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland:

– Alt henger sammen med alt, sa Gro, og der er jeg helt enig med henne. Fra fuglelivet til naturen og friområdene, og vår egen trivsel. Nedbyggingen og fjerning av små naturområder er trist. Se for eksempel Sørskogen nå, sier Bryntesen.

LES: Nå føler Ottar seg maktesløs: – Toget har gått.

Hun erkjenner at nedbyggingen av strandsonen pågikk for fullt da hun selv satt med makta for Arbeiderpartiet, men mener at det var de borgerlige partiene som sto for den mest liberale dispensasjonspraksisen.

– Høyre var verst, og de tillot svært mye. Høyre er fortsatt de verste til å dispensere i dag, hevder Bryntesen.

Tenkte ikke så mye på allemannsretten

Reidun Vagle (82) representerte Høyre i bygningsrådet i Brunlanes, i samme periode som Bryntesen, fra 1984 til 1987.

Ved kommunesammenslåingen gikk hun ut av politikken.

– Jeg sto på lista i 1972 også. Den gang man skulle få flere kvinner med i politikken. Men det var ikke så mange kvinner som kom inn den gangen heller, smiler hun mens tankene går tilbake i tid.

Opplevelsene med bygningsrådet var både interessante og utfordrende.

– Det var ikke så lett bestandig med de voksne mannfolkene som satt der. Enormt med saker. Interessant. Veldig mange saker som kom igjen og igjen. Det var irriterende at ting stadig måtte rettes på, forteller hun.

Men hva med strandsonen, og hva de tenkte om det?

– Vi tenkte nok ikke så mye på allemannsretten. Jeg syntes ikke det gjorde noe at man hadde et anneks ekstra, eller noe slikt. Det var mitt syn da. Vi har jo kyststien nå som gir tilgang, sier hun videre.

Skulle være et ja-råd

At man oftest sa ja til søknader, er hun ikke i tvil om.

– Bygningsrådet skulle være et ja-råd. Vi var lite på befaringer. I vår tid var det jo ingen boligområder som skulle bygges. Så det ble mest hytter, sier Vagle.