Den opprinnelige betydningen til «tradisjonen tro» er «trofast mot tradisjonen».

Som en førstegenerasjonsinnvandrer er det fascinerende å se hvordan mangelen på tradisjoner i det norske samfunnet, har blitt den bærebjelken som jeg virkelig elsker. Samfunnstrender har blitt nåtidens tradisjoner, som følger tidsalderen vi lever i og er med på å gjøre livet lettere for oss innbyggere, fremfor å dra oss tilbake i tid. Denne mangelen på tradisjoner er så fantastisk befriende, fordi den gir meg muligheten til å kunne velge mine egne tradisjoner og slippe den sosiale kontrollen tradisjoner fører med seg.

Mangelen på matkultur har bidratt til at vi i dag finner varer fra alle verdens hjørner i den lokale butikkhyllen, men enda mer imponerende er at den vanlige borgeren i dette landet kan bruke og vet hvordan man tilbereder disse varene.

Tradisjoner er for mange med på å gi livet mening. Det å følge eldgamle tradisjoner gir oss en følelse av kontakt med fortiden og våre forfedre. Det bringer glede, nostalgi, trygghet og ikke minst minner tilbake fra tider med de viktige verdiene i livet som hovedfokus. Den menneskelige responsen på tradisjoner er ikke bare forståelig fra et følelsesmessig perspektiv, men kan også forklares med at vi som art, er et flokkdyr.

Biologisk sett har vi store fellestrekk med andre arter, men skiller oss ut ved vår sosiale kompetanse og avhengighet. Flokkdyrene som har overlevd og er gjenlevende på jorden i dag, er de som har tilpasset seg med tiden. De som turte å bryte med instinktene og fant nye veier til å bringe seg selv og flokken videre. Det samme kan sies om menneskeheten. De som turte å tenke utenfor boksen, de som brøt med eldgamle tradisjoner og førte oss hit vi er i dag, er de vi kan takke for at vi har det så bra i dagens samfunn.

Skillet mellom å bevare fortiden og det å leve i fortiden er ikke alltid tydelig. Trygghetsfølelsen tradisjoner bringer, minner oss om at forandring krever en innsats. En innsats man ikke nødvendigvis ser resultater av med det første. Vi har aldri vært flere innbyggere i Norge enn det vi er i 2023, likevel har vi valgt en regjering som hadde som hovedmål å dra oss tilbake til fortiden, når vi virkelig trenger en politisk ledelse som tør å ta fremtidens utfordringer på strak arm.

Omstilling er krevende, men bidrar på sikt til å kunne bevare et Norge der vi lever i harmoni. Denne samfunnstrenden med å ta fellesskapet for gitt, og forvente at man selv kan leve i annen tidsalder mens statskassa tar regningen har ført til at mye vil ha mer. Det leder oss til et samfunn der de svakeste ikke blir prioritert. Det å prioritere nærmere 300 millioner kroner av statsbudsjettet til å bevare en tradisjon 3.000 mennesker velger å tviholde på, selv om næringen ikke er levedyktig er et gode vi kan velge som et av verdens rikeste land.

Historien tatt i betraktning er dette penger vi selvfølgelig skal bevilge, men hvor lenge? Mediebildet har den siste tiden vært preget av Fosen-saken der eldgamle tradisjoner som et fåtall av den samiske befolkningen vil ta del i, blir prioritert fremfor den allmenne befolkningen. I en tid hvor fornybar energi er sårt etterspurt på kontinentet, lever Norge i en annen tidsalder. En tidsalder der man ønsker å bevare, fremfor å utvikle tradisjoner.

3.000 reindriftssamer bevarer en tradisjon som ikke er levedyktig uten subsidier. Disse menneskene har tilgang til 40 % av fastlandet for å drive med reindrift. Likevel er det en vindmøllepark som skal være roten til problemet, en vindmøllepark i et område som kun brukes til reindrift i kriseår når det ikke er for andre steder, og dette fordi man ikke ønsker å fôre med noe annet enn beite.

Høyesterett har slått fast at staten bør bidra til å kompensere disse reindriftssamene, men det å kreve rivning av allerede etablerte vindmøller, er ikke bare en hån mot de 180.000 trønderne som er avhengig av denne energikilden. Det er en hån mot reinen som en art og deres omstillingsevne. Av alle mulige løsninger på å løse denne konflikten, er å rive vindmølleparken den løsningen man velger å gå for.

Det å kalle hele denne saken for et brudd på urfolks rett til å bevare sin kultur er en hån mot alle som har flyktet til Norge, der deres liv har stått i fare for å tilhøre en bestemt folkegruppe.

Jeg elsker det flerkulturelle Norge og alt det fører med seg, men jeg ønsker et fremtidig Norge der alle barn og unge skal ha friheten til å bli hva enn og hvem enn de vil. Da bør vi lære barn og unge om selvstendighet og hvordan man tenker utenfor boksen. Dette er en prinsippsak for min egen del og kunne fint vært rettet mot andre samfunnsgrupper i Norge i dag, men det å ty til sivil ulydighet er et gode jeg ønsker å bevare i Norge. Da bør det være rom for kritikk og ettertanke om hvilke saker vi ser på som så samfunnskritiske at vi stenger ned et departement.

Den viktigste tradisjonen vi bør ta med oss videre fra fortiden, er omstillingsevnen og nytenkningen i samfunnet. For min del kan alt annet skrives inn i historiebøkene.