Gå til sidens hovedinnhold

Transatlantisk trøbbel

I dag er det Vårin Alme fra Stavern som skriver i ØP. Hun er utdannet statsviter, og jobber som forsker ved Forsvarets forskningsinstitutt på Kjeller. I tillegg er hun kommentator for nettstedet Amerikanskpolitikk.no.

Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

I 1778 ble Frankrike det første landet USA inngikk i allianse med. Gjennom denne alliansen fikk amerikanerne både hjelp i frigjøringskrigen mot britene, og den første internasjonale anerkjennelsen som suveren stat. Dette var starten på det såkalte transatlantiske sikkerhetssamarbeidet. Den første transatlantiske alliansen var riktignok ikke uten problemer, og den sådde en langvarig allianseskepsis hos amerikanske politikere. Ikke før etter andre verdenskrig ble amerikanerne igjen interessert i permanente allianser. I de første ti årene etter 1945 gikk USA inn i over 70 av dem. Den mest omfattende var Nato, som vedvarer den dag i dag og som blant andre inkluderer deres første alliansepartner Frankrike.

Men står Nato-alliansen på trygg grunn? Dette spørsmålet ble særlig aktuelt under Trump-administrasjonen. Trumps åpne kritikk av Nato (som han blant annet kalte «utdatert») sådde tvil om allierte kunne stole på amerikanske sikkerhetsgarantier. Og i Frankrike var skepsisen markert. President Emmanuel Macron foreslo gjentatte ganger et europeisk forsvarssamarbeid uten USA, uten å få noen stor støtte for dette blant medallierte.

For andre europeiske Nato-land var håpet at Trump var et blaff: at en ny amerikansk president ville gi Nato fornyet tillit, og at det transatlantiske båndet igjen ville styrkes med Trump-administrasjonen trygt i bakspeilet. Med Bidens seier så det ut til at håpet skulle innfris. Han hadde gått til valg på et løfte om å gjenoppbygge USAs troverdighet internasjonalt, overfor venner og fiender, og i dette arbeidet var Nato en nøkkelbrikke. Nato, sa Biden, ville ikke overleve fire nye år med Trump. Ville man redde Nato, måtte man stemme Biden-Harris.

Derfor er det med en viss forbløffelse mange har observert Bidens politikk overfor nære allierte de siste månedene. Den hurtige uttrekningen fra Afghanistan fikk mange til å reagere på at USA virket påfallende lite villige til å involvere allierte og deres ønsker og behov i sine planer. Bidens harde retorikk mot og fokus på Kina har også fått allierte til å bekymre seg for om Natos tradisjonelle orientering forvitrer. Også innenrikspolitisk har kritikken haglet mot Biden-administrasjonens påståtte alenegang, og mot den brå avslutningen av engasjementet i Afghanistan.

For det transatlantiske sikkerhetssamarbeidet, toppet det seg da USA, uten å ha informert Frankrike, kunngjorde en allianse med Storbritannia og Australia, som blant annet innebar australsk anskaffelse av atomubåter. Det betydde at en allerede eksisterende avtale om at Frankrike skulle levere dieseldrevne ubåter til Australia, til en verdi av over 340 milliarder kroner, ble skrotet. Bakgrunnen var australske myndigheters bekymring for at de franske ubåtene ville være for dyre og utdaterte. Amerikansk-britisk atomubåtteknologi derimot, kunne sikre Australias evne til å patruljere i sine nærområder, inkludert i Sør-Kina-havet. Dette passer godt med Bidens storpolitiske ambisjon om oppdemming av Kina, men mindre godt med franske interesser. Resultatet ble at USA, Australia og Storbritannia forhandlet i hemmelighet i flere måneder, vel vitende om at franskmennene fremdeles jobbet med ubåtleveransen til Australia.

Reaksjonene er ikke uteblitt. Frankrike har kalt kunngjøringen et svik, en dolking i ryggen, et tillitsbrudd – og mener de er blitt løyet til. Frankrikes forsvarsminister, Jean-Yves Le Drian, hevder at dette påkaller en revurdering av hele alliansen. Minnemarkeringen av den første fransk-amerikanske alliansen ble avlyst, og for første gang i historien gikk Frankrike til det steg å kalle hjem ambassadører til USA og Australia (ambassadøren til Storbritannia fikk bli, for å signalisere til britene at Frankrike ikke anser dem som en viktig aktør i dette). Avisen Le Monde skrev på lederplass at dette viser at Trumps politikk er Bidens politikk – America first – og Le Drian sa seg enig.

I sum er dette dramatiske hendelser. Kanskje er det sammenlignbart med uenigheten i Nato-alliansen over invasjonen i Irak i 2003. Men selv da ble ikke diplomatiske utsendinger hentet ut av vennskapslandet – en handling som skal symbolisere enden på diplomatiske relasjoner, og som vanligvis er forbeholdt rivaler og motstandere – ikke partnere – i internasjonal politikk. USA har forsøkt å dysse del hele ned. FN-ambassadør Linda Thomas-Greenfield har sagt at uenigheter oppstår blant venner uten at det er noen fare. Talsperson for Utenriksdepartementet, Ned Price, skrev på Twitter at Frankrike er «en viktig partner og vår eldste allierte». Amerikanske myndigheter har forsikret om at de er i dialog med Frankrike og forsøker å løse problemet.

Noe av dette ser ut til å ha fungert. Biden og Macron har i etterkant visstnok hatt en vellykket telefonsamtale, og diplomatiske relasjoner ser ut til å være gjenopptatt. Men å få roet gemyttene er én ting. Å gjenvinne tillit – og det i en tid da Macron skal ta gjenvalg; da Frankrike anser sine advarsler om at USA ikke er til å stole på som bekreftet; og da en reorientering mot Asia og vekk fra Europa er mer et faktum enn en frykt – er noe ganske annet.

Kommentarer til denne saken