Gå til sidens hovedinnhold

Tre velkjente Larvik-brødre sammen på scenen: – Vi spiller kjente låter i våre egne «bli på stolen din og hør etter»-versjoner

Vi har sett dem på scenen i utallige sammenhenger, eller i hvert fall hørt dem. Oftest hver for seg, og helst litt langt bak på scenen, der andre artister står lengst fram og får mesteparten av oppmerksomheten fra publikum. Nå snur de endelig på flisa, og setter seg lengst fram, sammen.

Vi sitter i øvingslokalet, en kjeller i Hagalia. I dag er det Roger sin kjeller, men de har vokst opp her alle tre. Kai, Torger og Roger Bakke, tre musikanter med klare likhetstrekk. Tre brødre med til sammen rundt regnet 130 års fartstid «på veien» med musikken. Tre av Larviks mest brukte musikere, hver for seg, men altså aldri sammen, lengst fram på scenen.

– Vi er ganske like vi tre

– Det var Roger som kom med ideen. Vi hadde vel tenkt på det før også, gjøre noe sammen bare vi tre, men det har aldri blitt tid til det. Som regel er vi opptatt med andre ting på hver vår kant, men så skjedde det jo litt i våres da som satte en bråstopp for alt som var planlagt, forteller Kai, eldstemann i flokken.

Undertegnede har jeg vokst opp med både kjellerband og to søsken, og tenker at her er det uvanlig stille. Det nikkes anerkjennende fra de to yngste, men stillheten råder en stund til før yngstemann tar ordet.

– Vi spiller sammen i et backingband noen jobber i året, med Terje Sending, en countryartist fra Kongsberg. Jeg syns det fungerer så bra, både musikalsk og på det personlige nivået. Vi er ganske like, det blir ikke noe mas og krangling med oss tre. Det er rett og slett veldig behagelig. Da koronaen kom og alt annet gikk i vasken tenkte jeg at nå er anledningen her, forklarer Roger.

En smart reserveløsning

Det ble en slags «reserveløsning», en mulighet for å spille sammen med noen. Ingen visste hvor lang tid det ville gå før det ble aktuelt å spille ute igjen. Et nytt repertoar skulle øves inn, åstedet ble barndommens kjeller i Hagalia.

– Valget om å spille akustisk og helt «nedpå» var naturlig for oss, men også veldig smart med tanke på de restriksjonene som eksisterer på utestedene nå. Jeg tror nok dessverre det bare blir denne typen konserter vi kan avholde en god stund framover. Et lite publikum og ingen dansing, så vi spiller bare sånn «bli på stolen din og hør etter» musikk, ler Torger.

De sliter litt når jeg etterlyser en mer utdypende beskrivelse av musikken, men lander på en forklaring om relativt kjente låter med egne arrangementer, og igjen, minst mulig dansbart.

LES OGSÅ: Nå skal Lilly holde restauranten åpen hele året: – Vi elsker folk og liv!

Debutkonsert på Glassmesteren

– Vi vil konsekvent ikke velge de låtene som «alle andre» spiller. Det kan gjerne være kjente låter fra velkjente artister, men med vårt særpreg. Det skal passe til en lyttekonsert, folk skal få en god musikkopplevelse uten å savne å danse. Vi kan ikke drive å danse nå, det er ikke tiden for det, sjøl er vi såpass gamle at vi syns det er veldig behagelig at vi får sitte og spille. Sånn sett går vi foran med et godt eksempel, sier Kai, og gliser.

Det nikkes anerkjennende igjen, enda mer ivrig denne gangen.

– Lørdag førstkommende på ettermiddagen blir det konsert-debut for bandet på Glassmesteren, da har vi fått med oss Boss Næss på trommer. Så lenge været holder blir det fint, god musikk, lite dansbart altså, men veldig korona-vennlig. Se på oss som et slags hyggelig smitteverntiltak, smiler Torger.


«Gammel Reserve»

Det hersker fremdeles full enighet i kjelleren, men hva med bandnavn, har de klart å enes om det?

– Nei, vi har ikke noe navn, det tenkte vi at du skulle finne på, kommer det nesten trestemt.

Jeg kikker raskt over notatblokka mi, ser 130 års erfaring og reserveløsning.

– Hva med Gammel reserve?

Heller ikke dette møtes med støyende jubelrop eller brå bevegelser fra tre blad Bakke, men jeg får tre nikk, litt humring og et rolig men samstemt «Ja, den går vi for», og en liten oppsummering fra Roger:

– Passer fint det, dette er en god reserveløsning, vi er tross alt 175 år til sammen, og man danser til champagne, ikke til Gammel reserve.

Les også

Musikerfamilien som tar grep

Kommentarer til denne saken