I rollen som pasient- og brukerombud stiller jeg ydmykt spørsmålet – uten å ville moralisere, om det er nok fokus på nytten og effekten av fysisk aktivitet, som medisin og behandling.

Det er allment kjent at fysisk aktivitet er bra for både kropp og sjel.

På Helse-Norge som er den digitale plattformen som skal levere tjenester og informasjon om helse og rettigheter til innbyggere i Norge. Her finner vi blant annet:

Fysisk aktivitet fremmer helse, gir overskudd og er et viktig og veldokumentert virkemiddel i forebygging og behandling av over 30 ulike diagnoser og tilstander. Blant annet depresjon, høyt blodtrykk, diabetes type 2 og visse typer kreft.

Fysisk aktivitet og trening kan forebygge sykdom, men er vel så viktig i behandling av sykdommer og tilstander som hjerte-/karsykdom, kreft, kols, diabetes type 2, overvekt og muskel-/skjelettlidelser.

Trening reduserer risikoen for tidlig død og nye sykehusinnleggelser for pasienter med hjerteinfarkt, angina eller hjertesvikt. Personer med kronisk obstruktiv lungesykdom (kols) kan få mindre tungpust og øke sin fysiske kapasitet. Gåtrening, sykling, styrketrening og armsykling kan gi færre smerter ved røykebein.

Er dette kjent for oss? Ja, men mange av oss får ikke til dette til, kommer oss ikke opp av sofaen, dørstokkmila hindrer oss. Det skorter ikke på gode råd og tilbud. Hvis du ikke kommer i gang på egen hånd, kan du kontakte frisklivsentralen, du kan snakke med fastlegen eller kontakte en fysioterapeut.

Kommunene er gjennom folkehelseloven pålagt et ansvar for å fremme befolkningens helse og skal blant annet forebygge psykisk og somatisk sykdom, skade eller lidelse. Videre skal kommunen iverksette nødvendige tiltak for å møte kommunens folkehelseutfordringer. Dette er plikter som kommunen har på systemnivå.

Hva så med den enkelte av oss? I utgangspunktet er vi alle ansvarlige for våre egne liv og hvordan vi velger å leve. Vi vet at det er fornuftig å være fysisk aktive. Men hvis vi er syke og har helseutfordringer, har smerter og plager av somatisk eller psykisk karakter, hvordan skal vi da komme i gang med aktivitetene? I en slik situasjon vil mange av oss ha behov for oppmuntring, oppfølging og støtte til å gjennomføre et treningsopplegg eller en fysisk aktivitet.

Burde vi ha muligheten til å få trening på blå resept? Ville en henvisning til treningstimer for eksempel med en fysioterapeut eller personlig trener være greit? En fastlege i Åsgårdstrand trente med sine pasienter. Han ble lei av å fortelle pasientene noe de allerede vet, og ville gjøre noe mer for å få dem til å gjøre noe med problemet. Han startet opp en treningsgruppe for å prøve å motivere pasientene til å være mer fysisk aktive. Ifølge legen ble resultatet at mange av disse pasientene fjernet eller reduserte bruken av medikamenter.

Nylig leste vi om et nytt treningsbygg på Sykehuset i Vestfold, på DPS Tønsberg, som skaper entusiasme hos pasienter og ansatte. Prosjektlederen for dette bygget uttalte at «positive virkninger av fysisk aktivitet er godt dokumentert, og det bør være en integrert del av terapiopplegget». Det er derfor nærliggende å stille spørsmål om ikke fysisk aktivitet og trening i langt større grad bør inngå som ledd i konkrete behandlingsopplegg.

All behandling er jo i utgangspunktet frivillig, men dersom aktivitet og trening kunne integreres i ulike behandlingsløp, med klare forventninger til dets gjennomføring, og med oppmuntring og den nødvendige støtten, ville kanskje behandlingsresultatene bli enda mer vellykket. Kanskje kan også dette føre til mindre plagede pasienter, redusert bruk av medisiner, lengre levetid og reduserte kostnader i det offentlige regnskapet.