Ekteskap som blir inngått med tvang og uten varme følelser i bunn, blir sjeldent vellykket. Når de to i forholdet helst ville hatt med en tredje partner inn i familien, men blir møtt med en kald skulder, er det også en dårlig start på ekteskapet. Når det i tillegg ble strid om hvordan man skal fordele godene i familien, var i grunn forholdet dømt til å ende i skilsmisse.

For hvordan var nå denne historien igjen? Vestfold fylkesting ville ikke stå alene med Telemark i et nytt fylke, men ønsket å ha med Buskerud. Det samme ville Telemark, men Buskerud sa nei til det forholdet og ville heller ha med Vestfold inn i storregionen rundt Oslofjorden, som senere ble Viken. Og når Buskerud endte sammen med Østfold og Akershus, ble det et motvillig ekteskap mellom Vestfold og Telemark.

Jeg vet ikke om du husker at forholdet startet med krangling om hva den nye familien skulle hete? Tidlig i prosessen ble navnet «Skagerrak» brukt om det sammenslåtte fylket, på bordet kom det også et forslag om å bruke «Vest-Viken» som nytt navn, noe som fikk kritikk fordi det navnet opprinnelig ble skapt av Nasjonal Samling på navn til Buskerud og Vestfold. Det ble til slutt Vestfold og Telemark som ble navnet på den nye familien, men selv der var det stemmer som var motvillig. Fylkesordfører Rune Hogsnes (H) sa at han godtok Vestfold og Telemark «etter en viss modningsprosess, blant annet fordi Vestfold sto først i det nye regionnavnet.»

Hvor hovedsete skulle være, både for den nye fylkeskommunen og for Fylkesmannen (nå Statforvalteren), var også en diskusjon. Telemark fylkesting ville ha Fylkesmannens hovedsete til Skien og fylkeskommunens sete i Tønsberg, men regjeringen hadde allerede lagt Fylkesmannen til Tønsberg. Siden daværende kommunalminister Sanner sa at ingen av de tidligere fylkene skulle ha begge hovedsetene, ble det Skien for fylkeskommunen, selv om begge fylkene ønsket en annen løsning. Nok en gang grep familiens overhode staten inn.

Det ble altså en trang start på ekteskapet, men det nye fylket fikk heller ikke mange hvetebrødsdager i fred og ro. Her i Larvik husker vi godt de sterke reaksjonene som kom da administrasjonen ville drøfte kutt i skoletilbudene, blant annet med å fjerne linjer som musikk og dans på Thor Heyerdahl videregående. Det ble en kamp mellom de gamle fylkene der skoletilbud ble satt opp mot hverandre og her i Larvik var det nok mange som mente at Telemark igjen ble prioritert. Det ble også pekt på at Telemark hadde klart å komme seg inn i alle de viktige posisjonene i det nye fylket, fylkesordføreren og fylkesvaraordføreren var fra Telemark, det samme var flere av hovedutvalgslederne. Da det også ble en debatt om lønna til politikerne i Telemark, som mange mente var svært raus, ble det fort et inntrykk av at her hadde Telemark satt seg i en gunstig situasjon.

Ekteskapet, som ingen ville ha, fikk dermed trange kår. Samarbeidet fungerte ikke. Folk murret, politikerne strevde med å få ting til å virke, og det ble en kamp om skoler og veier. Når man motvillig hadde slått seg sammen, kunne man merke at det manglet en glød. Ulike partifarger har nok også spilt inn. Med Telemark på laget ble det nye fylket farget mer rødt, det har vært vanskelig å svelge for det tradisjonelle blå Vestfold. I prinsippet avskaffelse av fritt skolevalg og initiativ for å avskaffe anbud i kollektivtransporten er eksempler på saker som nok har gjort at Høyre og Fremskrittspartiet har følt liten lojalitet til sammenslåingen. Det er også en viktig drivkraft bak det som nå har skjedd.

Det er godt mulig dette ville gått seg til, men det får vi aldri vite. Når de nye regjeringskameratene heiv ut et tilbud om å gjøre ekteskapet ugyldig, måtte det gå som det gikk. Det nye storfylket hadde egentlig ikke en sjanse etter dette, det var elendig politisk håndverk fra regjeringen fra begynnelsen av og når sjansen kom til å gå tilbake til den gamle strukturen, benyttet man den. Jeg tror ikke årsaken er fordi folk flest har et så nært forhold til fylkeskommunen sin, men kombinasjonen av tvang og inntrykket av at en av partene fikk mer enn den andre, ble for mye. Og så skal man aldri undervurdere en smule patriotisme når ting blir tøft, vi har ofte nok med oss selv i kommunene, men det er likevel et snev av fylkesfølelse man aldri skal undervurdere.

Det er kanskje like greit å gå fra hverandre når forutsetningene var så dårlig, men jeg syntes oppriktig synd på de ansatte i fylkeskommunen som har måtte tåle mye det siste året. De har vært gjennom en stor omstilling, mange har startet et nytt liv med pendling og vært med på å bygge opp nye avdelinger, nå skal de starte på nytt igjen. I tillegg skal de også tåle å høre fra politikere som vil legge ned fylkeskommunen helt, fjerne arbeidsplassene deres og flytte makt over til kommunene. Hvordan er det egentlig å jobbe i en organisasjon som blir kasteball blant politikerne? Og hvor motiverende er det å begynne den lange prosessen en gang til? Jeg håper de ansatte nå opplever en fylkeskommune som tar arbeidsgiveransvaret på alvor og gir motivasjon og arbeidsglede til ansatte som har gjort en stor jobb siden sammenslåingen.

Det er sikkert ikke siste gang det blir diskutert sammenslåing av fylker og kommuner, men la oss håpe vi har lært av den dårlige prosessen som førte til ekteskapet mellom Vestfold og Telemark. Tvang, motvilje og krangling er sjeldent en god oppskrift for å få et forhold til å fungere.

LES OGSÅ:

Når fylkesordføreren ikke representerer Senterpartiet lenger

– Det er den tristeste dagen jeg har hatt som fylkespolitiker

Fylkeskommunen blir splittet – det har Ap vedtatt