Gå til sidens hovedinnhold

Typisk Larvik?

Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Jeg har gleda meg til å få denne muligheten igjen. Muligheten til å skrive med egne ord uten å tenke på å bli sitert riktig, og muligheten til å få være en del av denne fredagspraten i avisa.

Den siste tida har jeg tenkt mye på det som handler om samspillet mellom politikere og fagpersoner i kommunen vår, og det er de tankene jeg har lyst til å bruke litt av denne fredagen på.

Kommunestyret i Larvik består av 41 engasjerte mennesker med ulik bakgrunn og ulike hjertesaker. Vi er 15 kvinner og 26 menn, i ulik alder og med ulik fartstid i politikken. I det øyeblikket hver enkelt av oss går fra å være en helt vanlig innbygger, og til å bli en del av kollegiet i kommunestyret, får vi samtidig et sett med formelle roller, som vi alle etter beste evne forsøker å fylle.

For egen del opplevde jeg det som en stor overgang å gå fra de kjente rollene jeg hadde som blant annet mamma, fagperson og ansatt, til å få både en styringsrolle, en ombudsrolle og en arbeidsgiverrolle. Det å skulle balansere disse viktige og ganske komplekse rollene, og samtidig ta vare på den personen man er, og de egenskapene som kanskje gjorde at man fikk tilliten i utgangspunktet, er ikke alltid like enkelt. Noen politikere velger å fokusere på bare den ene rollen, og tar oppgaven som ombud for folket så bokstavelig at det overskygger de andre rollene.

Jeg hører og leser en del utsagn av typen «Det er så typisk politikere» eller «Det er så typisk Larvik kommune», som dessverre ofte blir etterfulgt av budskap som er negativt ladet.

Da begynner jeg å undre meg; Hva er egentlig typisk politikere? Vi er jo ganske forskjellige, alle sammen. Når blir man en typisk politiker, og når slutter man å bli sett på som en engasjert innbygger og et medmenneske? Og hva er egentlig typisk Larvik kommune? Hvordan omtaler hver og en av oss kommunen vår, og hvordan bidrar vi til Larviks omdømme gjennom det vi sier og gjør i hverdagen?

Mitt ønske er å bidra til at det skal være typisk Larvik kommune å samarbeide, og å gjøre hverandre gode. For at vi skal få til det, trenger vi åpen dialog, og vi trenger et godt grunnlag for samarbeid mellom politikk og administrasjon. Et samarbeid som er basert på tillit, respekt og på en forståelse av de ulike rollene vi har.

Det ligger i den modellen vi har at det går et tydelig skille mellom fagutøvelse og politikk. Som folkevalgte er vi valgt av og blant folket. Det innebærer at vi stiller med hver vår fagkunnskap og erfaring på ulike områder, men det er ikke nødvendigvis denne fagkunnskapen i seg selv som er grunnen til at vi har det vervet vi har.

Selv er jeg utdannet sosionom, og har dermed fagkunnskap om blant annet sosiale tjenester, om strukturer i samfunnet og om kommunikasjon med mennesker som strever. For meg innebærer det at når jeg for eksempel skal forså detaljer i plan- og bygningsloven, er jeg helt avhengig av andres fagkunnskap for å gjøre en god politisk jobb. Det at vi som politikere er så avhengige av gode faglig begrunnede råd når vi skal fatte vedtak, gjør at samspillet med administrasjonen blir så viktig for oss.

Jeg ønsker meg en aksept for at vi kan trenge litt faglig veiledning når vi skal utforme alternative forslag til vedtak, og at det ikke blir sett på som et nederlag at et politisk flertall velger en annen løsning enn den administrasjonen legger fram. Det er jo det som er politikkens vesen.

Tenk så bra det vil være hvis vi kan vise hverandre den tilliten at vi også legger på bordet det som ikke fungerer optimalt. For jeg mener det ligger mye tillit i det å vise fram medaljens bakside, fordi du da formidler en tro på at mottakeren av budskapet er i stand til å håndtere det. Hvis vi skal gjøre en god politisk jobb, så trenger vi å bli presentert for hele bildet, og vi trenger at de som skal vise oss det, kan gjøre det uten å være engstelige for å bli uthengt eller omtalt negativt i avisa neste dag. Det er først når vi ser den samme virkeligheten, at vi kan starte på endringen i fellesskap.

Det er ingen som blir bedre av at de hele tiden får høre hva de gjør feil. Derfor bør vi etter min oppfatning forsøke å følge det enkle prinsippet som gjelder på mange andre områder i livet også; Fokuser på det du vil ha mer av.

I skolen har vi noe som heter «Vurdering for læring». Det handler om å få tilbakemeldinger på det du gjør bra, og også balansert tilbakemelding på hva du kan gjøre bedre framover. Det er nettopp balansen som er viktig, for det er så lett at den ene negative tilbakemeldingen huskes mye lenger enn de fem positive.

Når sentrale politikere, som også har en arbeidsgiverrolle, mer eller mindre offentlig kritiserer den jobben som gjøres i kommunen, så gjør dette over tid noe med den enkelte ansatte. Det er tøft å stå i en jobb der du jevnlig blir fortalt at det du gjør ikke er godt nok. For det er jo ikke sånn at ansatte i for eksempel Byggesaksavdelingen våkner om morgenen og spør seg selv hva de kan finne på for å gjøre livet mest mulig vanskelig for andre den dagen.

Det ansvaret vi har som folkevalgte og som arbeidsgiver, må vi ta på største alvor. Jeg er bekymra for at ensidig negativ oppmerksomhet over tid vil påvirke ansattes helse, og at det kanskje allerede har gjort det.

Skal vi få til endring sammen, så er det egentlig, for å sitere Michael Jackson, bare en person det starter med. Det er ikke alle de andre som tar feil, eller alle de andre som ikke gjør en god nok jobb. Den eneste personen du har makt til å endre på, er den personen du ser i speilet hver eneste morgen når du står på badet og pusser tenner.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 09:00.