Ulikhet som ødelegger

Emma Tokle Brobakke

Emma Tokle Brobakke Foto:

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Norge er et land med store muligheter og små forskjeller. Dette var virkeligheten jeg vokste opp med. Et land der du skal få de samme mulighetene som naboene dine, uavhengig av hvilken bakgrunn du har. Muliggjort gjennom de små forskjellene vi har, og de universelle tilbudene vi har, som sikrer alle en god oppvekst og et trygt liv. Dette gjør SSBs siste rapporter om ulikhet en dyster lesning. Den viser at ulikhetene øker, de aller rikeste trekker fra og de med minst får mindre. Norge har fått mange nye milliardærer og mange nye som har havnet under fattigdomsgrensa.

I dag er det 110 000 barn som lever i barnefattigdom, og den har øket historisk under høyreregjeringa. Barn som vokser opp med mindreverdighetsfølelse og barn som i ung alder lærer bortforklaring og skjuling, fordi man ikke vil føle på skammen. Barn som vokser opp med bekymringer, ikke bare om den søte gutten i klassen eller om gloseprøver, men om familien har nok mat ut uka. Barn som sitter den lange ettermiddagen hjemme alene i stua, mens alle vennene deres er på fotballtrening. Dette er en ulikhet som ikke skylder at barna ikke har jobbet like hardt som de andre. Dette er en ulikhet som ikke skylder at barna fortjener mindre enn de andre. Hvis vi som samfunn mener at alle barn er verdt like mye, er dette en virkelighet vi kan akseptere.

Regjeringen kutter stadig mer i kommuneøkonomien, og strammer inn tilbudene til de som har minst. Dette er leirskoler, helsesykepleierstillinger, skateparker og aktivitetstilbud til de med minst. Når regjeringen reduserer tilbudene i de fjerneste kirkene og krokene i landet vårt, tar man ikke denne problemstillingen på alvor. Når man i tillegg bruker de besparelsene på kutt i formuesskatten til de som har absolutt mest og som skatter minst, da virker det nesten som om man ønsker en slik framtid. Fordi realiteten er denne; mulighetene er ikke lenger like for alle.

Denne ulikheten er noe høyresida konstant prøver å legitimere. De maler bilder om at det er mulig å ha ingen forskjeller mellom folk, at ulikhet motiverer og at det er en refleksjon av innsats. Dette hørtes kanskje riktig ut på 1800-tallet, men vårt moderne samfunn vet bedre. Ingen sier at målet er null forskjeller mellom folk. Folk er forskjellige. Men når den økende ulikheten gjør at du ikke har de samme mulighetene som de rundt deg, bare på grunn av hvor du bor, kjønnet ditt, hudfargen din eller størrelsen på foreldrenes lommebok- så vet vi at vi har svikta. Dette er tilstander vi er vant til å se i USA og andre land der ulikheten noe ekstrem. Vi må verne om det egalitære samfunnet vi er en del av.

Det er viktig at vi vet hva denne ubegrunnede ulikheten forårsaker. Fordi det er nettopp det den er- ubegrunnet. Ikke på grunn av innsats, ikke på grunn av fortjeneste. Det er en strukturell ulikhet som nettopp treffer de mest utsatte gruppene, og dytter de utenfor. Når man våkner opp hver dag og føler på å ikke ha de samme mulighetene som de rundt deg, selv om de jobber like hardt- så skapes det hat. Når man vokser opp med utenforskap og ensomhet- så skapes det hat. Når man opplever å ikke bli hørt- så skapes det hat. Vi vet hvor farlig det hatet er. Det er noe vi ikke kan akseptere. Da må regjeringen ta grep.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken