Eksplosjonen har akkurat skjedd og hele veggen på sløydsalen ble blåst ut. (Arkivfoto: Erik Berge)
Terje Svendsen Østlands-posten

Det er 32 år siden Peter ble skadet for livet - nå forteller han sin historie for første gang

Han skulle avkjøle de glødende sveiseglørne i vann og dyttet døra til smia så vidt på gløtt. Eksplosjonen slo ut veggen i sløydsalen på Mesterfjellet skole, og 13 år gamle Peter Eggli ble merket for livet.
Publisert

Det har gått 32 år siden eksplosjonen på Mesterfjellet skole. Både inspektør Tor Buaas og undertegnede som den gang var lærer på skolen, har fortsatt  ulykken sittende på netthinna. Bildene fra ØPs arkiv vekker tunge minner, og kan kjennes på hver gang det  dukker opp nye skoletragedier på nyhetene.

Tøffe minner: Peter Eggli på plass utenfor sløydsalen på Mesterfjellet skole der han ble liggende med alvorlige brannskader. (Foto: Nils-Erik Kvamme)

Tøffe minner: Peter Eggli på plass utenfor sløydsalen på Mesterfjellet skole der han ble liggende med alvorlige brannskader. (Foto: Nils-Erik Kvamme) Foto:

For Peter Eggli er det både vondt og befriende å se bildene. Faktisk for første gang etter at livet ble totalt endret den skjebnesvangre marsdagen i 1985.

13. mars 1985. Det er like før storefri.

Peter har fått lov av sløydlærer Arve Hoff å lage fiskespyd i valgfagstimene. Piggene sveises på, og Peter får beskjed om å dytte de rødglødende spissene i kaldt vann. I vasken ligger det imidlertid peddiktråder til bløting, men Peter vet at i smia er det også en utslagsvask med kaldt vann. Det han ikke vet er at det har sivet ut lett antennelig gass fra beholderne og at det skal bare en liten gnist til for å antenne lufta i rommet.

Intens blå flamme

– I det jeg tok i dørklinka eksploderte døra. En blå flamme kom som en varm vind over meg og slengte meg bakover i rommet. Den intense flammen antente meg og det var som om noen strammet hønsenetting rundt kroppen min.

Peter Eggli husker hver detalj, hvert sekund av det helvete han opplever.

– Jeg husker at jeg kikka ned og så underbuksa mi, skoene mine og en fillete bukse, forteller Peter.

Lærer Arve Hoff løfter opp Peter og roper at han skal komme seg ut. Selv er han på vei lenger inn i rommet for å se om det er flere skadede elever.

Peter løper ut på plassen foran skolen og er sikker på han skal dø. En stemme roper han skal legge seg i snøen.

Fikk trøst av ukjent

– Jeg har aldri følt meg mer ensom, og kjente en voldsom takknemlighet da Thor Holhjem som var diakon ved Larvik kirke dukket opp og legger snø på kroppen min og trøster meg, sier Peter.

Alarmen går på skolen, og Tor Buaas sammen med rektor Jostein Gule, ringer alle nødetetater før de skysser alle elever ut av bygningen i fare for nye eksplosjoner.

I sjokk: Søster Kristin har kjent igjen broren sin, og er naturlig nok i sjokk.

I sjokk: Søster Kristin har kjent igjen broren sin, og er naturlig nok i sjokk. Foto:

– Smellet var voldsomt, og jeg har mange ganger i ettertid vært utrolig lettet for at ytterveggen ga etter, sier Buaas og utdyper.

– Trykket fra eksplosjonen kunne slått inn i bygget og skadet langt flere elever, sier Buaas som grøsser ved tanken på hvor ille det kunne gått.

– Ingen er trent til å ta seg av slike ulykker, men jeg ser ikke hva annet vi kunne gjort annerledes der og da, sier Buaas som gir ros til rektor Gule for hans håndtering av ulykken i ettertid.

Sikret bygget: Brannvesenet gjorde jobben sin og sikret både bygg og elever etter eksplosjonen.

Sikret bygget: Brannvesenet gjorde jobben sin og sikret både bygg og elever etter eksplosjonen. Foto:

I mellomtiden ligger Peter i snøen og føler seg både ensom og hjelpeløs. Søsteren Kristin kjenner ham igjen, men blir tatt vekk fra den fortvilede lillebroren sin.

– Jeg har aldri noen gang følt meg mer ensom. Det var vondt, sier Peter som etter kort tid blir hentet av ambulanse. På Larvik sykehus får han morfin for å døyve smertene.

– Jeg husker min sindige far, Jan, kom på sykehuset etter kort tid. Jeg glemmer aldri frykten i øynene hans da han så meg. Den frykten var der i to sekunder, og så sa han: "Det går bra, gutten min".

Til Haukeland

Peter blir fraktet til Haukeland sykehus. Da har det gått fem timer siden ulykken.

60 prosent av kroppen var forbrent. 37 prosent var tredje grads forbrenning. Uten den nyåpnede brannskadeavsnittet på Haukeland, ville livet trolig ikke vært til å redde.

– En håndflate er 1 prosent. Da skjønner alle at skadene var omfattende, forklarer Peter.

I tre dager lå Peter i kunstig koma, mens legepersonellet flyttet frisk hud rundt på kroppen. Ansiktet ble aldri operert.

LES OGSÅ: Brannskadet i naturfagtime

– Som en refleks klarte jeg å gjemme ansiktet i hendene mine da det smalt. Det reddet nok både synet og store deler av fjeset, forklarer Peter.

I sju uker lå han på Haukeland med mamma Bjørg ved sin side, og like mange uker på Tønsberg etterpå. Her fikk han daglig besøk av elever og lærere.  Hele det neste året var han dagpasient på Larvik sykehus og hos jevnlige behandlinger hos fysioterapeut Jan Kulland.

Tøft møte: Tidligere inspektør og rektor ved Mesterfjellet skole, Tor Buaas, fikk høre sterke inntrykk fra tidligere elev Peter Eggli.

Tøft møte: Tidligere inspektør og rektor ved Mesterfjellet skole, Tor Buaas, fikk høre sterke inntrykk fra tidligere elev Peter Eggli. Foto:

Hver sommer til Haukeland

Men for en kropp i vekst, ble det mange sykehusopphold i årene som kom. Helt fram til han var 25 år, måtte han tilbringe flere sommerferier på Haukeland i Bergen.

– Det var aller verst i den mest hektiske vokseperioden. Da måtte jeg gå med kompresjonsdrakt og maske i 23 av døgnets 24 timer. Hele tida nye drakter etter hvert som kroppen strakk seg, forteller han.

Likevel ble han skånet for mobbing.

– Det var aldri et vondt eller skjevt ord, og derfor er jeg så utrolig glad for at dette skjedde på skolen. Jeg var aldri noen ulykkelig gutt  og hadde glede av all omsorgen jeg fikk, sier Peter som aldri har følt seg avvist av noen.

– Skole, foreldre, kamerater og andre rundt meg ga meg den nødvendige selvfølelsen. Selvfølgelig har jeg grått mine modige tårer mang en gang og opplevd tøffe stunder, men bitter har jeg aldri vært, sier Peter som likevel innrømmer at det tok lang tid før han våget å kaste t-skjorta.

LES OGSÅ: Fraktet til Haukeland

Kastet t-skjorta

– Jeg våget ikke vise overkroppen min, og dro på stranda med langarmet skjorte. Jeg ble aldri vant til å face arrene, sier han og forteller hvordan det endret seg.

– Jeg fikk en invitasjon til camp for brannskadde voksne på Gol i 2004. Hva skal jeg dit å gjøre, var min første tanke. Men jeg så på deltakerlista at det var en jevnaldrende brannmann der, og tenkte at jeg kunne kanskje prøve.

Les også: Populær Burn Camp

Det ble vendepunktet.

– Da jeg kom hjem kastet jeg skjorta og har gjort det siden.

Ikke lenge etter fikk han invitasjon fra frivillige sykepleiere fra brannskadeavsnittet ved Haukeland sykehus om han kunne være med på  Burn Camp for barn mellom 10 og 18 år.

Jobber med brannofre: Sommercamp for brannofre fra Haukeland sykehus på besøk på Larvik Brannstasjon i 2010. Foto: Tor Lindseth

Jobber med brannofre: Sommercamp for brannofre fra Haukeland sykehus på besøk på Larvik Brannstasjon i 2010. Foto: Tor Lindseth Foto:

– Her fikk jeg møte 25 brannskadde barn og jeg kan love at det var tøft. Mange av disse hadde aldri våget å vise arrene sine, og da var jeg rask med å ta av meg på overkroppen. For mange ble det første steg til å våge, sier Peter som sammen med Kenneth Wangen overtok driftinga av Norsk Forening for Brannskaddet og har drevet disse campene hvert år siden.

– Det er veldig meningsfylt. Her kan jeg bruke min erfaring gjennom 32 år til barn og unge som strever. Selv forandret jeg meg veldig etter at jeg tok av skjorta i en alder av 32 år. Kanskje ble jeg enda mer ydmyk til til livet og kan jeg gi noen mennesker med komplekser et ansikt, så er ingenting bedre, avslutter  Peter Eggli.

Artikkeltags