Gå til sidens hovedinnhold

«Undersøk hva ditt parti sier om barnehagen og ivaretakelse av de minste i samfunnet»

Ti personer skriver for ØP på lørdager. I dag er det Janne M. Bergstå (43) som leverer sitt første innlegg. Etter over 20 år flyttet hun tilbake til Svarstad for fire år siden og bor der med mann, to barn, en hund, to alpakkaer og en skjeggagam. Janne har et stort engasjement for barn og unge og deres vilkår, både privat og profesjonelt

Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Det er snart valg, og jeg vil gå tilbake til våren 2018, da en nasjonal lovfestet bemanningsnorm for barnehagene skulle vedtas. I kjølvannet av dette ble det vekket et opprør. Barnehageansatte over hele landet gikk sammen i Barnehageopprøret2018, et opprør for en bedre norm enn den som ble foreslått. Et opprør for barna og deres rett til å bli sett, møtt og ivaretatt på en god måte i den tiden de er i barnehagen. Foreldre fulgte etter og dannet Foreldreopprøret, og jeg ble som godt voksen en stolt opprører og aktivist, på vegne av barna.

På denne tiden var mine to døtre i småbarnsavdeling i barnehagen. De var så forskjellig de to. Minstemann var på dette tidspunktet 1,5 år. Hun løp fra hun var ni måneder gammel. Klatret, ramlet, banet seg vei. Ropte og gråt når hun var misfornøyd, lo høylytt når hun var glad. Hun tok plass. Hun ble sett. Min eldste datter hadde nettopp blitt tre år. Hun var og er en tenker som tar seg tid. Folk sa vi ikke visste hva det vil si å ha en baby, hun gråt «aldri». Hun gikk når hun var 16 måneder. Gikk etter sommerfugler, ut i skogen etter fuglelyder, til blomstene i enden av hagen eller til mamma og pappa for å vise fram skatter, leke en lek eller bare lade batteriene med kos på fanget. Hun satt også mye. Observerte, lyttet, tegnet, sang.

Det var min eldste jeg var mest urolig for når det kom til barnehagen. Hun sa ifra hjemme. Det var trygt. Hun gråt, hun ble sint. Hun ble redd og sa ifra om det, både muntlig og via et godt utviklet og synlig følelsesregister. Men jeg visste at det ikke var like lett for henne andre steder. Hun var og er ei jente som tydelig krever trygghet for å vise hvordan hun egentlig har det. Jeg var urolig for min datter. Hun var så «lettvint». Hun kunne sitte i vinduskarmen å se på skyene på himmelen utenfor, eller sette seg i pytten å leke med en mark. Hun kunne sitte i det uendelige om hun fikk tegnesaker, et puslespill, litt leire eller en bok.

Kjernen i min uro var hvorvidt ansatte i barnehagen med hender, og ikke minst ører, fulle av barn lik min yngste datter, skulle ha tid til å se min treåring? Ble det tid til en stemningsrapport med min rolige treåring eller ville det drukne i alt som fremsto som mer akutt? Fikk hun, som ikke nødvendigvis ba om det selv også tilbud om et fang og en kos? Ville hennes nysgjerrige og undrende natur anerkjennes, eller ville hun måtte tilpasse seg en annen måte å være i verden på for å få voksentiden og tryggheten hun trengte?

På tross av protester fra et bredt fagfelt, inkludert fagforeninger og med foreldre på lag, ble barna i 2018 avspist med en bemanningsnorm slik den ble foreslått fra Kunnskapsdepartementet, den gang ledet av Jan Tore Sanner fra Høyre. Den fastslo at det skal være minimum en ansatt per tre barn under tre år, og en ansatt per seks barn over tre år. Dette høres jo i utgangspunktet ikke så verst ut tenker nok mange. Men min uro var begrunnet og den er like sterk nå som da. Videre skal jeg si noe om hvorfor.

Jeg skal være raus og ta utgangspunkt i en småbarnsavdeling for barn under tre år med 12 barn. Raus fordi den vedtatte loven ikke setter tak på hvor mange barn som kan være i en barnegruppe. Vi voksne får ha med oss at virkeligheten for barnehagebarna kan være langt mer kaotisk enn dette, med alt fra basebarnehager uten faste barnegrupper eller avdelinger, til barnegrupper med alle aldre og/eller med langt flere barn.

Bemanningsnormen tar ikke høyde for åpningstiden i barnehagen og at den er vesentlig lenger enn arbeidsdagen til en ansatt. Lovpålagt norm er fulgt om fire stykker i 100 % stilling er på jobb den dagen. Åpningstiden avgjør da hvor mange timer i løpet av dagen bemanningsnormen er reell. De fleste barnehager har også flere avdelinger, og det er opp til barnehagen å bestemme hvor de ansatte skal være. Bemanningsnormen knyttes til barnehagen som helhet og antall årsverk, ikke til småbarnsavdelingen på 12, ikke til tiden med barna. Det er mer som tar ansattes tid vekk fra barna. Pedagoger har plantid på fire timer hver uke. Ansatte har pålagte praktiske oppgaver som skal gjennomføres, de har kurs, møter, pauser, telefonsamtaler, avspasering, ferieavvikling og innmelding i Visma til bekymrede foreldre. Loven sier ingenting om at det skal sørges for vikar i noe av denne tiden. En spørreundersøkelse «Spørsmål til Barnehage-Norge 2019» viste at nesten hver tredje barnehage hadde under tre timer om dagen med bemanning etter bemanningsnormen. Samtidig sier forskning at god bemanningstetthet og små barnegrupper er noen av de viktigste faktorene for god kvalitet i barnehagen.

Min oppfordring til deg som leser dette: Undersøk hva ditt parti sier om barnehagen og ivaretakelse av de minste i samfunnet. Godt over 90 % av barna i Norge i alderen 1–5 år er i barnehage. Noen starter så tidlig som ved 10 måneders alder. Vi må gi ansatte muligheter til å se hvert enkelt barn, styrke og legge til rette for det unike hos hver enkelt og sikre at barna har en opplevelse av å være betydningsfull. Vi må sikre at barn som min treåring, at alle barn, kan bli sett og møtt der de er og anerkjent for den de er. Da holder det ikke at ansatte er gode, det må være nok av dem. Bemanningsnormen må som et minimum gjelde hele dagen, og knyttes til tiden med barna.

Kommentarer til denne saken