Pressen blir kalt «den fjerde statsmakt». De tre øvrige statsmakter, storting, regjering og domstolene, representerer maktfordelingen i landet. Allmennkringkasterne (NRK og TV 2) har et samfunnsoppdrag som blant annet betyr at de skal fremme demokratiet og den nasjonale identiteten gjennom aktualitet, kvalitet, tilgjengelighet og et bredt innhold. «Oppgaven for en god avis og følgelig for en god journalist er å kunne se sammenhengene og helheten i tilværelsen. Med andre ord å sette de enkelte daglige hendelser i sin rett proporsjon og beskrive hvordan de henger sammen», sa Charles Prestwich Scott, som var redaktør av Manchester Guardian 1872–1929. Medienes oppgave er altså å gjøre det lettere for folk å gjøre seg opp sin egen mening. Men ofte virker det dessverre som de er mer opptatt av å skape og underbygge uenigheter enn å bidra til løsninger til beste for de fleste, på våre mest grunnleggende problemer.

Ungdommen er ofte vanskelig å nå med åpne politiske budskap, og få ser nok de politiske føringer som ligger skjult i reklamen for å opprettholde forbrukersamfunnet. Dette til tross for at de i fremtiden neppe kan leve slik som vi har gjort fram til nå. Og det burde jo både interessere og bekymre. Kloden med sine begrensa ressurser er ikke forenelig med en stadig økende folkemengde og et økonomiske system som krever fortsatt økonomisk vekst – en vekst som også er avhengig av energi. Og ikke bare vekst, også eksponentiell vekst. Den vokser med rentes-rente-effekt, vekstkurven blir altså stadig brattere. Selv en beskjeden årlig vekst på én prosent, gir en dobling på ca. 70 år, to prosent gir en dobling på 35 år. Det er følgelig opplagt at dette umulig kan fortsette. Mange tror imidlertid at teknologien skal redde oss, en teknologi som knapt finnes.

Når den økonomiske veksten ikke kan fortsette slik som før, betyr det kort og godt, vel, egentlig ikke så godt, at vi må endre livsstil, og det stadig mer drastisk etter som tida går. Folks håndtering av koronapandemien tyder imidlertid på at vi har store muligheter til å endre atferd selv om det koster mye.

Vi blir stadig advart mot «fake news» fra useriøse kilder, men vi kan heller ikke stole blindt på våre egne styresmakter og medier. Ett meget aktuelt og tydelig eksempel på dette, er den informasjonen som er blitt servert oss om Afghanistan fram til nå. Hva da med alt vi blir fortalt om teknologi, økonomi og mulighetene og at vi fortsatt skal kunne leve som før? I 1998 hevdet Anthony Giddens at demokratiets krise skyldes at det ikke er demokratisk nok og at folks tillit til politikere hadde sunket. De mange protestaksjoner og -bevegelser i mange land de senere årene tyder på at dette gjelder fortsatt.

Det kreves imidlertid både tid og kunnskap for å kunne vurdere hva vi blir fortalt. Et utgangspunkt for vurderingen kan være å vite at «All brist på kunnskap tenderer – i likhet med all kunnskap – att vara opportunistisk (til egen fordel)», som Gunnar Myrdal har påpekt. Fakta organiserer seg ikke selv til begreper og teorier bare ved å se på dem. Spørsmål må stilles før svar kan gis, og alle spørsmål uttrykker vår interesse for verden og er egentlig vurderinger. Vurderingene kommer således nødvendigvis inn allerede når vi observerer fakta og prøver å analysere dem, og ikke bare når vi drar de politiske konklusjoner. Mye som gir seg ut for å være objektive beskrivelser av virkeligheten, for eksempel ved bruk av ord som «effektivt», «lønnsomt», «kvalitet», «forutsigbart», «moderne» skjuler ofte subjektive politiske vurderinger, mens ord som «bærekraftig» og «grønt skifte» nærmest tappes for alt fornuftig innhold.