De siste ukene har Østlands-Posten publisert flere artikler om tilstanden til Larvik – skolen. ØP har latt skolelederne få uttale seg, og svarene deres er påfallende samstemte. Alle erkjenner at det finnes utfordringer å ta tak i, men de forsikrer oss om at skoleledelsen har kontroll på de sakene som er kjent. Samstemte er også de familiene som har stilt opp og fortalt om deres kamp for å få hjelp til å beskytte barna sine mot mobbing i skolen. De opplever at deres historie blir bagatellisert og at de ikke får den hjelpen de søker og har krav på. Det er umulig å ikke la seg berøre av historiene som blir fortalt.

En historie har alltid flere sider, men det er et faktum at dersom et barn i barnehage eller skole opplever å bli mobbet, så har barnehage og skole en lovfestet aktivitetsplikt. I dette ligger å ta elevens opplevelse på alvor og undersøke påstandene. En handlingsplan basert på observasjoner av barnets psykososiale miljø skal utløse tiltak som skal beskytte barnet mot det barnet opplever. Dette skal skje raskt og innenfor gitte tidsfrister.

I skolens håndtering av disse sakene og familiens opplevelse ser det ut til å være et godt sprik mellom kart og terreng. Det kan handle om flere ting. Dersom en skoleleder uforbeholdent erkjenner at det finnes store avvik i håndtering av disse sakene vil det resultere i at skolens omdømme svekkes kraftig. Det sier seg derfor selv at det er umulig for en skoleleder å erkjenne at mobbing er et stort problem ved egen skole. Hadde man gjort tilsvarende undersøkelser i barnehagene i Larvik kommune, ville man kanskje funnet noe av det samme. Forskning viser at mobbing som fenomen opptrer allerede i første klasse, og det er derfor utopi å tro at mobbing ikke forekommer i barnehagene. I barnehage handler det om å bli ekskludert fra fellesskapet. Vi vet at dette kan starte hos de aller minste i barnehagen, og dersom personalet ikke klarer å fange det opp og jobbe forebyggende, vil det kunne bli et problem som følger barnet og barnegruppa gjennom barnehagetida. Disse erfaringene vil følge barn inn i deres møte med skolen.

I lys av ØPs artikler ser vi nå at det politiske miljøet i Larvik ønsker å vise handlekraft ved å bevilge penger kommunen foreløpig ikke har til skolen. Pengene som bevilges skal ikke gå til administrasjon, men til helt konkrete tiltak rettet direkte mot eleven. I teorien høres dette bra ut, men i praksis vil ikke Larvik kommune eller den enkelte elev kunne profittere på en slik strategi. Hvis Larvik – skolen skal «fås på rett kurs» må kommunen starte et helt annet sted, og det er i barnehagene sine. Både de kommunale og de private. Skal Larvik – skolen få et løft, må løftet starte i barnehagene. Personlig liker jeg ikke en New Public Managment tenkning, der den økonomiske innsatsen måles i resultater. Men samfunnsøkonomien har value for money som utgangspunkt. Dersom Larvik kommune skal få igjen pengene de nå skal satse på barn og unge, så må de starte der vi har mulighet til å påvirke mest. Og det er i barnehagene.

Å jobbe godt med sosiale ferdigheter og sosial kompetanse starter lenge før barn begynner på skolen. Forskning viser at mønstre for hvordan vi samhandler med andre etableres så tidlig som nede i 3 års alder. Det er disse mønstrene barn møter verden med. Å jobbe godt med sosiale ferdigheter i barnehagealder er et av de viktigste tiltakene for å forebygge mobbing. Barn med gode sosiale ferdigheter og evne til empati vil bidra til å redusere antall barn som blir utsatt for eller utsetter andre for mobbing eller andre krenkelser.

Dette er ferdigheter som barn lærer gjennom gode relasjoner, i samspill med barn og i samspill med barn og nærværende voksne. Å avlære dårlige sosiale ferdigheter hos barn i skolealder er langt mer krevende enn innlæring av gode sosiale strategier i barnehagealder. Og hvis man skal snakke om gevinst her, så handler det først og fremst om den verdien det har for barn selv å være i verden med ferdigheter som gjør at barn kan leve gode liv i samspill med omgivelsene sine. En viktig presisering her er at det ikke handler om bruk instrumentelle programmer som benyttes i skolen, som ART og SMART. Det er relasjonsarbeid og kjærlighet til faget som er referansen min.

En annen, men vel så viktig gevinst handler om barnets møte med skolen. Elever som møter skolen med gode sosiale ferdigheter, bidrar til at lærerne kan konsentrere seg om undervisning i mye større grad enn de åpenbart kan i Larvik – skolen i dag. Barn som er godt rotet har et langt større potensial for læring, enn barn som utsettes for eller utsetter andre for mobbing. Belastningen det har å bli mobbet eller være en som mobber er enorm.

Når omtrent alle barn i dag går i barnehage, og gitt at vi vet hvilken betydning de første leveårene har for barns utvikling, er det overraskende at det politiske Larvik ikke tar innover seg at dersom alle ressursene legges i skole, mens barnehagen i Larvik kommune skal fortsette å driftes på et minimum, så vil ikke skolene kunne reddes fra situasjonen den nå befinner seg i. Uansett hvor dyktige skoleledere, lærere, fagarbeidere og assistenter de har ansatt.

Skal Larvik – skolen bli et trygt og godt sted å være for barn, og et bedre sted for lærere å undervise i må Larvik kommune starte der de yngste borgerne av byen oppholder seg store deler av dagen. Med tilsvarende bevilgninger til barnehagene som nå skisseres til skolene, vil barnehagene ha f. eks gis ressurser til god bemanning og nok ansatte gjennom hele barnehagens åpningstid.

Det arbeidet barnehagen har lagt grunnlaget for, er det barnet skal bygge skolehverdagen sin på. Begynn derfor med å legge til rette for godt pedagogisk arbeid i barnehagealder, ikke når barnet begynner i første klasse. Det er altfor sent, og da vil ikke Larvik – skolen ha en sjanse til å bli et bedre sted for elever å lære eller lærere å undervise i. At det politiske Larvik ikke ser dette i sammenheng er overraskende kunnskapsløst.