Gå til sidens hovedinnhold

Valgets kval

Karoline Wilke Berntsen (34) er dagens spaltist. Karoline har jobbet som lærer i 11 år, men har nylig fått jobb som teamleder på Østre Halsen skole. Hun bor på Kaupang med familie på fire. Hun er nysgjerrig på tingenes tilstand, samfunnsutvikling, og veldig engasjert i det som handler om trygg og god oppvekst

Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Valget er unnagjort og de fleste har stemt. Som velger har jeg selv gjort meg opp en mening om hvilket politisk parti jeg ønsker å følge. Hvilke verdier som er viktigst for meg, og hvilke av politikkens saker jeg synes bør råde i denne omgang. Og selv om jeg personlig ønsker meg ting for samfunnet, så handler jo ikke dette om meg, men om fellesskapet. Så jeg funderer litt rundt partienes evne til å fungere som et «bindeledd» mellom samfunn og stat, mellom politikere og velgere.

For uansett hvor tiltro man har politisk, vil det ved et valg bestandig oppstå en usikkerhet rundt partiets strategier for å komme dit de lover. Som velger synes jeg det er vanskelig å vite om det som blir lovet, også blir holdt. Folk har sterke meninger om hva andre bør gjøre, og ved valg er det overbevisningens kunst og overtalelsesevner som dominerer.

Skole og utdanning ligger høyt på listen over politiske saker i denne runden, og med god grunn. Som ansatt i skolen er jeg naturlig nok opptatt av et godt system som skaper gode strategier for fellesskapets tjenere. Jeg vet godt hvor skoen trykker, og personlig har jeg gjort meg opp min mening om hva som er behovet. Dette identifiserer jeg meg med, og dette er mitt «lag». Men om politikken klarer å ivareta kjerneoppgavene som skolen skal utføre, det er jeg mer usikker på.

Skolens samfunnsoppdrag skal ivaretas og dette er juridisk forankret i opplæringsloven. Det betyr at skolen må ha med seg både det politiske perspektivet som knyttes opp mot myndighetenes styringssystem, der mål og resultatbasert føring er det bærende styreprinsippet. Men lærerne må også ha med seg det pedagogiske perspektivet som er knyttet til hvordan man i nært samarbeid med hverandre, bruker sitt profesjonelle skjønn i utførelsen av samfunnsoppdraget. Disse må gå hånd i hånd.

I skolen forekommer det et kontinuerlig refleksjons arbeid der lærerne utforsker, implementerer og forkaster. Et arbeid som på bakgrunn av at samfunnet er i rask endring, krever at de gjør noe for å klare å favne alle. Men det er et punkt ved forskningen som ofte sees å bli glemt, og det er at lærere kun er en person. En person med tyngde og kompetanse innenfor sin profesjon, læreryrke. Oppgaven deres er å være en profesjonell og trygg lærer for fremtidens skole.

Det er som sagt ønskelig med stigende resultater og høy grad av måloppnåelse i skolen. Det forventes at alle elever blir møtt på sine forutsetninger, følelser og behov. Det skal forekomme gode faglige, og sosiale mestringsopplevelser. Lærerne skal være kreative og nyskapende, de skal være innovative, og de skal engasjere og inspirere. De skal ivareta alle som strever, og de skal se hvert enkelt barn. Der det stilles urealistiske krav, ender lærerne ofte i spagat.

I vår tid er det veldig mange kriterier som må ligge til grunn for at elever skal være mottakelige for læring, noe som avhenger av komplekse empiriske spørsmål, det er vanskelig å vite svaret på. Vi trenger gode metoder testet ut over tid, der vi forener alle kriteriene uten at lærere taper motivasjon eller brenner kruttet underveis. Det er en kjensgjerning at hvis man skal drive endringsarbeid som gir resultater, bør man fokusere på en ting av gangen. Vi kan ikke ha for mange løse tråder. Det skulle vært så enkelt som at det finnes en god metode for alle. Det hadde vært et drømmescenario.

Så undrer jeg meg over da, om politikere har grundig nok empirisk begrunnelse for de føringene de legger. Og bidrar de til at alle er enig om hvilken retningen vi trekker i? Jeg betviler enkelte ganger karriereveier og dets hierarkiske system, fordi jeg tenker at de mest innsiktsfulle rollene noen ganger befinner seg midt i, eller lengst ned. Og på bakgrunn av at de små teamene skal aggregere opp til den store organisasjonen til slutt, må de derfor også ha full tillit til dem.

Så hvordan foretar den enkelte så dette valget? Hva legger vi til grunn for den beslutningen vi tar? Enkelt sett er det å tenke at vi ser på de politiske partiene sine ulike saker, også stemmer vi ut ifra hvor vidt vi er enig i disse sakene eller ikke. Ved stortingsvalg blir beslutningstagning satt på prøve når folk flest skal ta vel informerte og såkalt rasjonelle valg. Vi har visse begrensninger, og disse kommer i veien for den fullstendig gjennomtenkte, og grundige avgjørelsen vi håper og tror vi har tatt. Identiteten vår er kanskje den som veier tyngst når vi går til valgurnene.

Funnet er kanskje ikke nytt for noen. Det at de politiske holdningene våre, ikke kommer kun fra det politiske innholdet, men også fra vår identitet og det fellesskapet vi opplever å tilhøre. Så valgte du lag på bakgrunn meningene dine? Eller har du gjort deg opp meninger på bakgrunn av lag? Tok du den langsomme, veloverveide, og grundige veien gjennom all informasjon, eller tok du snarveien til det du mener var et klokt valg? Det er uansett mange, endeløse, og langtekkelige veier som fører til Rom.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 09:00.