I dag tar jeg oppdraget bokstavelig, jeg tar en kaffekopp sammen med deg. En varm, nykokt, svart kaffe med nydelig lukt. I en kopp av tynn porselen. Ja, for den bør helst være av tynn kvalitet. Og helst litt stor, mer som et krus. Med god hank til å holde i.

Det er mange meninger om hvordan kaffen skal smake, og hvordan den skal serveres.

Og det finnes mye å lese om kaffe; at den stammer fra Etiopia og har eksistert tilbake til 1400-tallet. At den kom til Norge på 1600-tallet, og da var en drikke for velstående. At kaffe er en frukt eller et bær. At det er den største handelsvaren på verdensbasis etter oljen. At den inneholder antioksidanter og vitaminer og dermed kan ha helsebringende effekt, men drikker man for mye kan den være helseskadelig. At det drikkes ca 11 millioner kopper kaffe i Norge hver dag. At man kan spå fremtiden i kaffegruten i bunnen av kaffekoppen. At kaffegruten kan holde snegler borte fra blomstene i hagen. Listen over fakta og myter om kaffe er lang.

En kaffekopp kan brukes som et påskudd for å få seg en pause, enten det er ved kaffeautomaten på jobben, på handletur, i dugnadsarbeid, husarbeid eller ute på tur.

Å ta en kaffekopp sammen med noen kan også være et påskudd for å møtes og for å bli kjent. Eller for å treffe igjen venner, kjente eller familie.

I et intervju eller et møte kan en kaffekopp brukes for å dempe nervøsitet og løse opp stemningen. Enkelte har til og med en filosofi om at alle saker og problemer kan løses over en kaffekopp. En kaffekopp bør med andre ord ikke undervurderes.

Jeg kan huske tilbake til da jeg var lita, da det plinget på døra litt tidlig på en hverdagskveld, eller på en søndag ettermiddag. Det kom uanmeldt besøk. Gjestene ble invitert inn og det ble kokt kaffe. Mamma var glad i å finne frem noe å ha attåt, fra fryseren, skapet eller boden. Men det trengte ikke være så mye, en kjeks, en vaffel eller ei kule med is. Det var kaffekoppen som var hovedretten.

Mamma og pappa drakk sjeldent kaffe, det var mest da det kom besøk. Og det var kokekaffe som gjaldt. Luktesansen er visstnok den sterkeste minne-sansen vi har, noe jeg ikke betviler. Når jeg i dag kjenner lukten av nylaget kokekaffe, dukker følelser og minner fra barndommen opp. Følelser og minner om gjester, besøk, skravling, latter, tente lys, kos og god stemning. Jeg husker også kaffebesøk hvor det var vi som var gjestene, vi kjørte tur for å se om familie eller venner var hjemme. Helt uanmeldt ringte vi på døra, og ble invitert inn. På en kaffekopp.

Med tid og stunder har det nok blitt færre uanmeldte kaffebesøk på oss, og kanskje er vi ikke aleine om det. Jeg har undret meg over hva som kan være årsaken til dette, og gjort meg noen tanker. Mobiltelefoner gjør oss tilgjengelige, det er enkelt å få tak i hverandre. Vi ringer og sender meldinger for å spørre om folk er hjemme før vi reiser på besøk. På den måten slipper vi å kjøre bomtur, og i tillegg vet vi om det passer med besøk, folk er tross alt veldig travle. Og siden folk er så travle, så er vi også litt redd for å bry folk med å ta av tiden deres. Og hvis folk vet at vi kommer, da er vi litt redd for at de skal føle at de må servere noe mer enn en kaffekopp, og da blir det kanskje for mye jobb. Også har vi litt å ordne med selv også, nei vi får ta det seinere! Jeg skal feie for egen dør, men kanskje er det flere som kjenner seg igjen?

Men, ingenting er vel så hyggelig som en kaffekopp ved kjøkkenbordet eller ute på trappa, med noen som kommer innom bare fordi de har lyst. Helt enkelt og helt uformelt. Med tid til en prat og en kaffekopp. Akkurat som Odd Nordstoga synger om.

Ein farfar i livet skull' alle ha

Ein goffa å springe ned til

Som alltid har lyst på ein kaffikopp

Og til å kaste bort tid på ein liten kropp

Ja ein farfar i livet skull' alle ha

Da pappaen til venninner av meg gikk bort tidligere i år, var jeg i bisettelsen hans. I minnetalen ble han beskrevet som en sterk og nevenyttig kar, en praktiker. Han var snekker og kjørte rundt med bilen full av redskap, alltid beredt til å hjelpe til der det trengtes. Han var arbeidsom og effektiv, og var kjent for korte pauser. Men han hadde alltid med seg en svær termos med kaffe, og en ekstra kaffekopp. Og nettopp denne termosen med kaffe var symbol for verdier han sto for. Han så betydningen og verdien i det å ta seg tid til en prat.

Det sies at lykkelige mennesker, er mennesker som bruker tid på å være sammen med andre. Ikke bare til fest og selskap, men i hverdagen.

Å ta en kaffekopp sammen, er å gi noe av det fineste og viktigste vi kan gi hverandre; nemlig tiden vår. Det er verdien av en kaffekopp.

Nyt kaffen, sammen!