Jeg må innrømme at jeg har gått noen runder med meg selv etter å ha lest hva 24 år gamle Sumaya Jirde Ali ble utsatt for av Atle Antonsen. Selve saken er rystende nok i seg selv, men jeg har også tenkt mye på hvordan jeg selv hadde reagert hvis jeg ble vitne til noe som dette. Jeg er dessverre ikke sikker på om jeg hadde sagt noe, eller grepet inn, og det er faktisk ganske ille.

Det er lett å være en middelaldrende, hvit mann som meg og trekke på skuldrene og gå videre. Vi sier at folk er hårsåre når de vil kutte ut ord som «neger» fra det norske språket, for vi har jo alltid brukt det ordet og mener ikke noe vondt med det. Vi blir rasende når noen vil fjerne gamle vitser eller sanger som er åpenbart rasistiske, og mener folk blir lett krenket og er hårsåre. «Norge er ikke rasistisk» sier hvite mennesker som meg kjekt, og overser flommen av hat og spydigheter i kommentarfelt. 24-år gamle Sumaya får en storm mot seg etter å ha fortalt om en av de verste opplevelsene hun har hatt, av folk som mener at sånt kan skje i fylla. Og folk snur seg bort, griper ikke inn, er likegyldige, mener vi blir krenket. Så hvorfor er vi ikke flere som sier ifra?

For jeg må altså innrømme at det ikke er sikkert at jeg hadde sagt noe hvis jeg var vitne til en slik hendelse som Sumaya ble utsatt for. Hvorfor det? Fordi jeg er feig, tenker at det sikkert ikke er sånn ment, fordi man ikke vil blande seg eller utsette seg selv for «skitt-stormen» som vi blir en del av. Jeg vil ikke skrive noe i kommentarfeltet fordi jeg vet at det da er jeg som får høre det, det er mer behagelig å bare la livet gå videre. Og så lar vi en annen person få hat, ukvemsord og rasisme slengt over seg uten at vi gjør noe. Vi er ganske feige, vi som aldri blir utsatt for rasisme, for vi skjønner ikke hvordan det er å få kommentarer, tilrop eller stygge ord fordi vi har en annen hudfarge. Det hjelper heller ingenting at vi sier at «vi mener det jo ikke rasistisk» når vi snakker om ord eller uttrykk vi alltid har brukt, for vi vet ingenting om hvor hardt ord og handlinger rammer. Det er ikke vi som bør vurdere om ord som vi alltid har brukt oppleves krenkende eller rasistisk, for vi har ikke opplevd rasisme.

Det som virkelig skremmer, er at det åpner opp for mer rasisme og hat når folk som Sumaya forteller og anmelder. Og at også andre personer får dødstrusler og hatmeldinger når de forteller om lignende opplevelser. Selma Moren, som er debattansvarlig i Dagsavisen, skriver helt riktig: «I stedet er internett fullt av privilegerte mennesker som synes det må gå an å dra en vits i fylla».

Vi har alle et ansvar for å sette oss inn i hvordan det er å ikke være trygg. Og hvordan det er å møte et hat fordi man ikke er hvit. Vi kan ikke vite hvordan det er å bli rammet, men vi kan slutte å tro at de ordene som ikke betyr noe for oss, heller ikke betyr noe for de som blir rammet. Og ikke minst, vi kan si ifra, klart og tydelig, og sørge for at Sumaya ikke blir stående alene når en hyggelig kveld ute blir helt annerledes enn hun trodde.

Så hva skal jeg gjøre framover, istedenfor å feige ut. Jeg tror vi alle skal si ifra, hver eneste gang vi opplever noe som ikke er greit. Vi skal svare i kommentarfelt, si ifra hvis det er hendelser vi overhører og bry oss. Og ikke snu ryggen til. Jeg hopper for eksempel over mange kommentarer jeg burde svart på i sosiale medier. Det er så lett å trekke på skuldrene og ikke skape dårlig stemning, men vi får ærlig talt aldri slutt på slike hendelser som dette uten at vi sier ifra. Hver gang. Det er rett og slett skremmende at kommentarfeltene nå også flyter over med sarkastiske kommentarer, hat og hets mot en ung kvinne som beskriver en av de verste kveldene hun har hatt. Hvem er vi som skal fortelle henne at det ikke var så ille? Mener vi virkelig at hun skal tåle det?

Det å lese om hvordan Sumaya Jirde Ali har hatt det den siste tiden, om hva det koster å stå fram, og ikke minst hvordan opplevelsen var at ingen grep inn, gjør at vi alle bør tenke godt over hva vi gjør for å beskytte de som blir utsatt for rasisme og uønskede hendelser. Hvordan vi svarer og uttrykker oss. Og hvorfor vi neste gang skal bruke stemmen vår og si ifra.

Det ansvaret skammer jeg meg over at jeg ikke har tatt alvorlig nok.