Nå er vi – forhåpentligvis – på vei ut av pandemisituasjonen, og et stykke inne i den vanlige hverdagen igjen. Da synes jeg det er interessant å gjøre seg noen tanker om hva de to siste åra har gjort med oss.

Mitt inntrykk er at vi ganske kjapt går tilbake til hverdagen slik den var for to år siden, og det er jeg glad for. Med oss har vi noen nyttige erfaringer. Vi kommer for eksempel ganske sikkert til å fortsette å benytte oss av mulighetene for digitale møter i større grad enn før pandemien, og terskelen for å ha hjemmekontor er blitt lavere, på godt og vondt.

Det som er mer interessant å finne ut av er hvordan de siste to åra har påvirket forholdet oss mennesker imellom, og forholdet mellom oss innbyggere og myndighetene.

Vi har fått testa ut tiltak som for tre år siden hadde vært utenkelig å teste ut på den enkelte, eller til og med på hele befolkninga. At myndighetene i fredstid skulle pålegge oss å holde oss hjemme, bruke munnbind på offentlig sted, holde en meters avstand til hverandre eller bestemme hvor mange gjester vi skulle ha på julaften hadde for få år siden (forhåpentligvis) ført til massive protester. Da pandemien kom var vi brått like lydige som befolkningen i regimer vi tidligere bare har rista på hodet av. Og det uten å bli trua med å bli sendt til interneringsleirer eller bli satt i fengsel uten lov og dom.

Tiltakene ser ut til å ha vært effektive, når vi sammenligner oss med for eksempel Sverige. Der valgte man en annen strategi, som tilsynelatende var mindre vellykka. Men hvilke konsekvenser har det at vi har sett at det er effektivt å bekjempe smittsom sykdom ved å innskrenke innbyggernes frihet? Vi vet jo at bortimot 1000 mennesker dør av influensa i et «vanlig» år. Vil dette være nok til å iverksette tiltak, om det for eksempel kunne spare 100 menneskeliv? Er det moralsk riktig å la være?

Det blir spennende å se hvilke tiltak som vurderes ved neste pandemi, som vi vet kommer før eller siden.

En stor helt, nå avdøde tidligere direktør i Datatilsynet Georg Apenes, ville nok vært kritisk til flere av tiltakene. «Rett skal være rett: Antakelig vil all kriminalitet forsvinne som dugg for solen når man bare først får fjernet friheten», sa han en gang. Det samme kunne nok vært sagt om pandemier og epidemier.

Forholdet oss mennesker imellom har også blitt endra, men jeg håper det ikke er for alltid. Tidligere har vi jo i generelle vendinger oppfordret hverandre til å vaksinere oss mot diverse sykdommer, av hensyn til andre. Under pandemien har vi sett tilløp til noe som minner om angiveri. Mange har vært konfronterende, på grensa til aggressive, og jeg har selv ved flere anledninger følt at jeg har måttet komme opp med en god forklaring for at jeg ikke hadde vaksinert meg, før jeg faktisk gjorde det. Et lite stykke inn i pandemien begynte polariseringen, og man var enten en del av en naiv saueflokk eller en paranoid vaksinemotstander. Skeptiker i ordets rette forstand ble det vanskelig å være. Da det var kommet til vaksine nummer tre begynte det å bli enklere, heldigvis.

Medienes handlingsrom ble også innskrenket. Debattprogrammer med deltakere som uttalte seg kritisk om pandemien eller tiltakene ble kritisert. Ikke nødvendigvis på grunn av faktagrunnlaget, det virket heller som om grunnen var at budskapet i seg selv kunne være demoraliserende. Joe Rogan ble kansellert av Spotify med begrunnelsen at han spredde feilinformasjon om covid-19. Det gir oss noen gode etiske dilemmaer å gruble på: I hvor stor grad skal distributører av podkaster innta en redaktørrolle? For å sette det på spissen og dra det over i den fysiske verden: Skal Posten lese gjennom blader og aviser de leverer ut, og nekte å distribuere trykksaker med artikler de ikke står inne for? Debatten rundt ikke-redigerte-medier ville vi uansett måtte ta, så det var kanskje fint at vi fikk begynt på den nå.

Til slutt vil jeg påpeke at jeg begynte å skrive på denne teksten før situasjonen i Ukraina eskalerte og ble til en krig som vi ikke har sett maken til i Europa på mange år. Det gjorde på sett og vis temaet i kronikken ganske bagatellmessig. På den annen side ser vi i begge tilfeller at det som skjer i resten av verden i aller høyeste grad kan påvirke oss her i Norge. Enn så lenge kan vi kjøpe oss ut av mange av problemene dette påfører oss, men all verdens penger hjelper ikke når det ikke er korn å få kjøpt. Det er en annen debatt.