«Vi kan bruke denne unntakstilstanden til å evaluere vår egen hverdag – før korona kom»

«Kanskje kan vi bruke denne ufrivillige og skremmende tilstanden til noe positivt?» skriver ØPs Kjersti Bache i denne kommentaren.

«Kanskje kan vi bruke denne ufrivillige og skremmende tilstanden til noe positivt?» skriver ØPs Kjersti Bache i denne kommentaren. Foto:

DEL

MeningerI løpet av noen uker har vi som samfunn gått fra å være utadrettet til innadrettet. Gatene er nærmest tomme, det er også arbeidsplassene til folk. Og butikkene, bortsett fra matbutikkene og apotekene, der vi har hamstret inn matvarer og medisiner, i tilfelle fullstendig karantene.

Akkurat nå er sikkert lufta i sentrum ekstra rein og frisk.

Ser vi mot formodning kjente på gata, er det brått slutt på klemmingen. Vi står på god avstand og tripper litt, for alt er så uvant. Hendene som før håndhilste, henger nå litt rastløst ned. Lufta mellom oss er på en måte betent. Vi vet ikke hva den rommer. For vi vet ikke hvem som er smittebærere av viruset som er i ferd med å lamme en hel verden.

På jobben min i ØP hører jeg bare de to redaktørene prate i den andre enden av lokalet. Alle kolleger har hjemmekontor. Stillheten har senket seg overalt. Den merkelige stillheten som kom via nyhetene med fly fra Italia og meldinger fra Folkehelseinstituttet.

Det gjennomorganiserte og travle landet Norge, må ta en timeout. En slags tvungen pustepause. Alle de tingene vi springer for å rekke etter jobb og skole, er midlertidig stengt. Det er skoler og barnehager også. Så hva gjør vi da? Og hva gjør det med oss?

Kanskje kan vi bruke denne ufrivillige og skremmende tilstanden til noe positivt? For er vi ikke litt vel opptatt av å nå den neste avtalen? Hva løper vi fra hele tiden som vi løper til?

Så lenge vi har matvarer, kan vi kanskje bruke den tiden vi får nå til å lage gode middager sammen, hele familien. På en hverdag. Senke skuldrene og lage den maten som vi ofte er litt for travle til å gå løs på. Over matlagingen kommer praten om løst og fast. Den vi går glipp av fordi en skal kjøres på fotball og en annen på kulturskolen. Når barn og unge lager mat sammen med voksne, lærer de om råvarene, smakene, de får teste oppskrifter og det er lettere å like mat de selv er med på å skape.

Nå kan vi dekke bordet, tenne stearinlysene og kose oss med måltidet i ro og mak. Vi har ikke så mye vi må rekke. Greier vi å puste med magen og nyte? Eller blir vi bare stressa og rastløse?

Vi som har levd noen år, husker et samfunn som hadde tid til alt dette. Hjemmelagede middager med dessert laget av frukt og bær fra hagen. De voksne som hvilte middag. Vi unger som fløy ut og lekte i gata eller pusla på rommet. Leste, hørte på musikk eller tegnet. Eller bare dagdrømte.

Når vi blir «tvunget» til å leve mer innadvendt, er det naturlig å tenke litt mer over livene vi vanligvis lever. Mange av oss går på yoga for å oppnå rolig pust, avslapning og avspenning. Koronaviruset kan, hvis vi ikke får panikk, gjøre at vi kan puste med magen.

Dypt og rolig. Senke skuldrene. Være her og nå.

Se en film eller serie med god samvittighet, lese, høre musikk, skravle med hverandre.

Legge oss litt tidligere.

Akkurat nå er det ikke mye å oppsøke, av de tingene vi normalt gjør – konserter og arrangementer er avlyst, treningssentre og møteplasser er stengt.

Bøkeskogen, Kyststien og alle turområdene derimot, de er døgnåpne og ufarlige. Det er fortsatt bare å ta på seg sko og støvler og gå eller løpe en tur. Vi har såpass god plass i turområdene rundt Larvik at vi ikke bør tenke på Antibac eller smittefare. Her kan vi ferdes fritt og puste inn all den lufta vi bare ønsker.

Det er skremmende å oppleve hvor sårbare vi er. Hvordan bedrifter kan gå konkurs og verden stoppe opp på grunn av et virus.

Men vi kan bruke denne unntakstilstanden til å evaluere vår egen hverdag før korona kom, og den travelheten mange er preget av – tidsklemma. Er den strengt tatt nødvendig?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags