«Du er fortsatt ung», sa doktoren vår i Libya. «Du kan få andre barn. La ham dø». Sønnen min var seks måneder gammel og trengte en ny lever. Doktoren sa at han allerede var død. At han uansett ville dø av en operasjon. Et barn på seks kilo hadde ingen sjanse. Han hadde gjort 40 lignende operasjoner tidligere, og av disse hadde bare seks pasienter overlevd. Voksne pasienter. «Hvis han uansett vil dø, så må vi forsøke», prøvde jeg å si, og forsøkte å skrive papirer som fratok ham alt ansvar om barnet skulle dø. Men han sa likevel nei. Han ville ikke gjøre en sånn operasjon igjen.»
«Jeg er computerdesigner. Vi hadde et godt liv i Libya. Men da dette skjedde gikk alt i knas. Jeg slapp alt. Sønnen min måtte komme først. Vi forsøkte Tunisia. Vi forsøkte Jordan og Egypt. De sa det samme. «La ham dø.» Jeg tok kontakt med sykehus i Europa på telefon, men siden han var så liten så ville de ikke gjøre noe. Til slutt bestemte vi oss for å forsøke Norge.»
«Da vi kom hit gikk sønnen min inn i koma. Vi fikk ham til legevakten. Der sendte de ham videre til Ullevål. Deretter Rikshospitalet. Jeg kommer aldri til å glemme det. De er så dyktige der. Det var en så stor operasjon.»
«Men de reddet ham.»
«Vi skulle flytte tilbake når sønnen min hadde kommet seg fra operasjonen, men etter tre måneder startet krigen hjemme i Libya. Vi ble her. Det er best for barna her.»
«Sånn er livet. Bare kjemp. Aldri stopp.»
«Da vi kom hit hadde vi to gutter. Nå har vi tre. I dag fikk yngstemann is og kake i barnehagen. Han fyller fire år, men sier han allerede vet hva han skal bli når han blir stor. Han vil bli doktor.»
Les flere artikler i op.no/viilarvik
og følg