Litt på utsiden av boplikt-debatten, og litt på utsiden av resten av Larvik kommune ligger det som er igjen av et lite samfunn. Fremdeles husker eldstemann på øya en tid da det levde et par hundre Larviksfolk her ute på Stokkøya og Lille- og Store Arøya. I dag er det kun seks av husene det er lov å bo i året rundt. Resten av dette lille Larviks-samfunnet er idag omgjort til feriesteder. Etter sommeren vil det bare være én skoleungdom igjen på øyene. Det vil sannsynligvis bety slutten for den tradisjonsrike skolebåten Ragnøy, og kanskje vil han være den siste representanten for den siste generasjonen med ekte øyinger.
Det er som å seile inn i et samfunn fra hodet til Astrid Lindgren, når en sakte smyger inn Stokksund. Mindre overbevisende blir det heller ikke når en møter Emil (20) og Malin (19), som også har vokst opp med å heise opp småsøsken i høyden og andre hyss. Til motsetning fra sin navnesøster fra «Saltkråkan» dog, bor både Malin Skou og fetteren Emil Weel Johansen her ute fast, og det skulle de gjerne fortsatt med. Men mulighetene er ikke gode, med mindre de vil fortsette å bo hjemme på barneværelset.
Det som blir frakta ut hit til øyene har en tendens til å bli her. Det er så mye drass med å få frakta alt ut, at i stedet for å frakte det tilbake når det blir gammelt, så går det opp i flammer i et bråtabål eller blir gitt bort til en av de andre på øya. Og folka her er det nesten vanskeligere å bli kvitt enn tinga. Det er nærmest blitt en tradisjon her å ikke forlate øya før en må bli båret i båten som tar en til sykehjemmet. Og noen ganger finner en seg i å bli båret tilbake ut på øya et par ganger til senere også. «Nå er vi så få folk igjen her at det er vanskelig å finne folk til å bære», sa øyingen Albert Johansen for noen år siden. Da ble han båret i båten sjøl.
Emil vil ta over etter far og farfar. De har begge etter tur hatt ansvar for frakt og transport til og fra øya. En stund ville han ut og flyttet for å studere, men han var snart tilbake. Nå har han tatt «kystskipperen», og er halvveis på fartstida han trenger i båt for å sette i gang på ordentlig sjøl. Enn så lenge bor han på det gamle gutterommet hjemme.
- Det kan være kjedelig å bo der iblant, forteller han. Det blir isolert på et vis, med det kan være deilig og.
Det er sent på kvelden, og Emil tar meg med på en fartsfylt tur gjennom skogen, på trange stier over til den andre siden av øya. Der blir jeg stående å se på noe som det er umulig å ikke se symbolikken i. Protesten. På en stor gressplen spinner 20 år gamle Emil store smultringer med firhjulingen. På alle kanter er det hytter.
– Jeg kjører hit ganske ofte når jeg vil finne på noe aleine, sier han. Men ikke så mye på sommeren, for da blir hyttefolka så sure.
Ekteparet Jan Erik og Janne Weel Johansen er på et vis det kunstige åndedrettet til øyene her ute. De er begge født her og har levd her hele livet. Nå er det de som sørger for at det fremdeles går an å leve her ute. Litt av lønna får de for å være skoleskyss for sin egen sønn og niese.
- Men man må ta alle jobber for at det skal bli noe, fortelle Jan Erik.
Mens han tar seg av det praktiske tar Janne seg av bestillinger og papirarbeid.
- Vi kjører jo 12- 15.000 mennesker her om sommeren da, og så må man være postmann, søpletømmer, dasstømmer, ambulansesjåfør, taxisjåfør, skoleskyss og frakt, og så bygger jeg brygger og feller trær. Hva er det dem kaller men? Skrotnisse?
Vigdis Skou beskriver seg som «nesten sykt hjemmekjær» og original, mens hun serverer kortreist omelett fra sånn omtrent sju høner av forskjellig rase. Fem katter veksler om å be om oppmerksomhet på kjøkkengulvet. Så viktig var det for henne å få fortsette å bo i sin lille stue på Store Arøya at hun ofret et ekteskap for det.
- Jeg er oppvokst på Stokkøya, og lengta alltid hjem når jeg bodde på fastlandet. Jeg kan ikke ha det bedre enn jeg har det her. Jeg liker å gå å pusle, rake, brenne litt bråta, stable ved … Og så har jeg båt så jeg kommer meg på jobb på land. Førerkort har jeg aldri brydd meg med å få.
Når en går i land på Lille Arøya er det lite som bærer preg av det livet som en gang var her. Fiskemottaket har forfalt, og er nå solgt for å bli pusset opp som hytte, og for et par år siden stengte også den sommeråpne kiosken på brygga. Han som i 30 år betjente den står nå og maler hytta til sønnen før sommersesongen. Den desidert eldste på øya, som han kaller seg, 81 årige Olaf Kristoffersen. Han var både matros og yrkesfisker, og husker godt en annen tid. En tid da de dro opp alt fra brisling og sild til digre makrellstørjer på mottaket.
- Jeg sanser’n Sigurd. I løpet av åra så tok’n 99 størjer med harpun. Tjente så godt at han ramma inn en tusenlapp på veggen i stua, sier Jan Erik.
- Hadde vel ikke bruk for’n sjøl om det var grusomt mange penger for 50 år siden. Om det er noe jeg savner? Nei, det må være kvinnfolk det, forteller Olaf med rungende latter, mens kona ler med fra stua ved siden av.
For tre år siden falt Malin ut av båten sin midt ute på fjorden. Vannet holdt fjorten grader, og båten gikk i ring, så hun måtte dukke under den for å ikke bli truffet av propellen. Skal vi tro henne var hun ikke redd. Bare forbanna. I førti minutter svømte hun, og da hu til slutt ble funnet av en fisker fra Helgeroa, var det med den nye veska hun hadde fått av søsteren sin på skulderen, dyre sko i hånda og mobilen i munnen.
- Man blir tøffere av å vokse opp sånn som her, sier hun.
- Man lærer mer, opplever mer, og så kan jeg jo skru mer enn de fleste gutter.
Les flere artikler i op.no/viilarvik
og følg