Gå til sidens hovedinnhold

OMHU: Drømmene under kjose-brua

Artikkelen er over 6 år gammel

 

Under tungtransport og sørlandsferie-trafikk lever et lite samfunn. Et lite og midlertidig et kanskje, men et samfunn like fullt. Flere rekker med brakker med til sammen 176 rom på 15 kvadrat med bad. To etasjer, stor kantine og tv-rom. Rundt 300 mennesker lever her under Vassbotn-brua, og alle har de ofret mye for kanskje å få realisere drømmene sine. De fleste jobber tolv dager med tolv timers skift. Så er det ni dager hjemme. Og mange har reist langt. Hardanger, Namsos og Mo i Rana. Polen, Tsjekkia og Slovakia. Kanskje handler drømmene om en sikker framtid for familien, eller et eget hus, eller kanskje også bare det å kunne danse inn i kveldstimene til et danseband et sted på Gran Canaria. 

Det er gode bonusordninger når en arbeider skift. Penger som gjør det verdt å være borte fra de hjemme. Noen arbeider slik for en periode. Andre har holdt på i over førti år. Når Skanskas arbeider med nytt dobbeltspor til Porsgrunn er ferdig her i august neste år har Geir fra Torvik ved Åndalsnes bodd tre år her under broa. Før det bodde han to år i brakke på Fokserød, og ytterligere to år på Bommestad. Livet på skift er hovedgrunnen, mener han, til at han og mange med ham er «ungkarer og spilemenn», som han kaller det. «Kvinnfolka i dag vil ha menn som er hjemme og hjelper til med bleieskiftet. Hvis ikke tar det ikke lang tid før klea dine står i en søplesekk på trappa når du kommer hjem». I tv-stua på brakka er det aldri så fullt som når de viser «Jakten på Kjærligheten». 

Hva er de drømmer om? Hva er det de ofrer? Og hvem er det tankene deres går til når de på kvelden trekker inn på sitt «15 kvadrat med bad»? Tid for brakkesnakk.

Eyvind Nyløkken (65), maskinfører fra Dombås.

- Jeg er ikke så forferdelig hippig på den solinga. Kveldene er egentlig det finaste. Det er mest dansinga jeg reiser for. «Øss» sparer opp litt penger så vi kan dra til Gran Canaria en måneds tid i januar hvert år. Puerto Rico heter det. Vi danser kanskje en 4-5 timer hver kveld. Hotellene hyrer inn norske danseband som spiller over lengre perioder der nede. Så det går i swing da, stort sett. 

-Var det dans som gjorde at kona di begynte å like deg? 

-Det var nok en viktig del, ja. Hehehe.  

-Danser dere spesielt godt sammen? 

-Ja, jeg tror det. Det hender at vi får litt skryt. Det gjør det.

Ladislav Holas (30), fagarbeider fra Tulešice, Tsjekkia.

-Vi snakker sammen nesten hver dag via Skype. Men teknologi kan ikke erstatte menneskelig kontakt. Forholdet mitt til moren min er svært påvirket av den tiden da foreldrene mine skilte seg da jeg var 16-17 år gammel. Jeg tror hun synes det er vanskelig at jeg er så langt borte. Vanskeligere enn det jeg gjør. 

- Mitt sterkeste barndomsminne var fra en telttur vi gjorde. Mens pappa fremdeles var hos oss. Selv om jeg bare var ti år gammel husker jeg det som om det var i går. Det var formiddag og moren min skulle lage lunsj på bålet. Hun skulle lage tsjekkiske korte pølser. Men hun trengte ved, og pappa skulle endelig lære meg å bruke øks. Pappa forsøkte så godt han kunne å vise meg hvordan man gjør det uten å skade seg. Han gjorde klar en kubbe og satte den opp, så svingte han øksa. Men han bommet på hele kubben og traff bare jord. Da husker jeg vi lo. Så lærte han meg hvordan jeg skulle holde med knyttede fingre, og etter hvert hugget jeg mer ved enn han den dagen. 

- For ikke lenge siden var jeg tilbake på det stedet der vi teltet, og da kom alle følelsene og minnene tilbake. Det er ikke så veldig spesielt kanskje, men for meg er det et minne fra en lykkelig tid.

Johnny Eiken (36), formann fra Jondal i Hardangerfjorden.

- Jeg snakker med familien heime i Jondal hver dag mellom ti og elleve på kvelden. I dag har vesla sovet lite. Det er nyhetene heimefra i dag. Jeg ble far til ei lita jente den 27. mars. 

- Det er en oppofring å være borte sånn. Jeg føler at jeg går glipp av mye tid med den vesle familien min. 

- Hadde jeg kunnet levd av det lille småbruket i Hardanger, så ville jeg gjort det. For jeg synes det er moro og gå på skogen og hogge tømmer, så poteter eller slå grass. Det er kanskje drømmen det. Og kunne leve av det. Men realiteten er en helt annen. Man kan ikke leve av ti sauer vet du. 

- Det er 34 mil herfra og hjem, men det er ikke lenger enn at når jeg har jobbperiode, og er ferdig på jobb her på lørdag klokka fem, så spiser jeg middag og vender snuten hjem. Da rekker jeg akkurat kveldsnytt hjemme. Så er jeg hjemme hele søndagen, før jeg reiser tilbake igjen til Larvik på søndags kvelden. Det å spise frokost på morgenen og gjøre noe sammen på søndagen, -det er en god tid altså. Det er en veldig viktig tid. Og så gir jeg vel også et signal til henne om at jeg bryr meg. At jeg er glad i de som er hjemme.

Peter Nagy (28), formann fra Bratislava i Slovakia.

- Hun heter Katka. Det var helt tilfeldig at jeg traff henne. Jeg skulle egentlig på en stor festival i en annen by, men så måtte plutselig vennene mine dra på arbeide i Tyskland, så jeg endte opp på en fest i byen hennes. Det føltes som jeg var ti år igjen da vi så på hverandre. Først var vi på en fest, men så tok hun meg med ut. Vi bare gikk og snakket sammen, og hun viste meg skolen hun gikk på. Hun var så god å snakke med. Men siden hun var åtte år yngre enn meg, så føltes det liksom feil å be om telefonnummeret hennes. Vi takket bare for en fin kveld. 

- Etter tre uker sendte hun meg en melding. Hun hadde funnet fram til meg på facebook. Ba meg svare helt ærlig hva jeg følte etter den festen. Jeg svarte at jeg syntes hun var helt annerledes å snakke med enn andre jenter jeg hadde truffet. Hun kom og besøkte meg i Bratislava, og jeg laget en slags sightseeing-tour for henne, slik hun gjorde for meg. Jeg startet med barnehagen jeg gikk i, så barneskolen og de andre skolene opp til universitetet. Så sa jeg: «Dette er meg. Liker du meg?». Hun sa «ja». Det er nesten to år siden nå. 

- Hva liker du best med henne? 

- At hun gjør meg så glad. Bare hun står ved siden av meg så er det en skikkelig deilig følelse. Jeg kan ikke beskrive det. Det er bare pur lykke. Selv når vi krangler så er det godt å være med henne. 

- Hvor mye snakker dere sammen? 

- Nesten hele dagen. Sist jeg sjekket så hadde vi sendt nesten åtti tusen tekstmeldinger. På to år. Det er vanskelig å være lenge borte fra henne. Men det er bra også. Nå har jeg snart råd til å begynne å bygge et hus til oss.

Roy Weiseth (61). Grunnarbeider og maskinfører fra Bangsund ved Namsos.

- Nå om dagen tenker jeg mye på det laksefisket. 

- På alle de som svømmer forbi mens du er her? 

- Ja, det og. Kameraten min er enda mer ivrig enn meg, sjøl om det aldri har hendt at han har tatt mer enn meg på et år. Men i år fikk han en tjuvstart, siden jeg har måttet være her de første par ukene etter laksestarten. Han vet at jeg kommer til å ta’n igjen, så han må stå på imens jeg er her. I går ringte og ringte han flere ganger. Han hadde fått en på 5,2. 

- Hva skiller en god laksefisker fra en dårlig?

- Nei, det vet jeg ikke. Det gjelder å finne rett flue til rett tid. De sier at laksen er fargeblind, men det kan den da vel nesten umulig være, for da har det jo ikke noe å si hvilken farge en bruker. Jeg synes jo det er brun, rød og gul som fungerer. På dagtid så bruker jeg gul kropp på den hvis det er litt solskinn. Og hvis det er litt mørkt så bruker jeg litt svart eller brun kropp på flua. 

- Når du kommer hjem nå, vet du akkurat hvor du skal begynne eller? 

-J aaa! Jeg vet hvor han står hen. 

- Hvor er det han da? 

- Det er jo oppe i Øyafossen det da, som vi kaller det. Det hender at andre står der og, men du må ha litt tålmodighet, ser du. For når den kommer seg opp fossen, så må den stå der og hvile seg litt. Du ser den ikke, men den står og hviler seg der bak to steiner.

Heidi Kristine Johansen (43), administrasjonsfunksjonær fra Tromøya utenfor Arendal.

- Nå for tida har jeg veldig dilla på Illustert Vitenskap faktisk. Jeg er veldig interessert i hydroponi. Sånne ting. Hydrokulturteknikk. Det betyr dyrking av grønnsaker og sånt uten jord. All næring får de gjennom vann som sirkulerer. Det synes jeg er veldig interessant. Det var et emne jeg kom over tilfeldigvis. Og så har jeg sett et program om det på Discovery. Jeg tror det kan bli fremtiden for mye matproduksjon.

- Kunne du tenke deg å begynne med det sjøl?

- Jaja! det finnes jo mange sånne startkit for privatpersoner. Det er bare å begynne med det. Du kan faktisk utvikle et eget økosystem. Jeg ville dyrket grønnsaker og jordbær. Masse jordbær. 

- Fordelen er jo at det kan dyrkes opp-ned. De har det ombord i romstasjonene og sånne ting. Så når jeg trenger en flukt fra hverdagen her i brakka, så er det sånn type ting som engasjerer meg. Og universet generelt. 

- Universet fra under brua i Kjose?

- Ja, det store intet. Hva er det der ute. De skal sende folk til mars også. Det blir nok fremtiden. 

- Kunne du tenke deg det? Å flytte til mars?

- Ja! Det hadde vært spennende! Jeg hadde kanskje flydd på veggene, men jeg tror det er nok å gjøre der oppe også. 

- Hva ville dine ansvarsoppgaver vært hvis du skulle reist opp dit?

- Det ville nok vært å finne praktiske løsninger på ting. Noe organisatorisk.

Geir Hagen (59). Formann fra Torvik i Rauma kommune.

- Jeg har vært i bransjen i 41 år, og jobba i alle fylkene i landet utenom Svalbard. Og så har jeg vært i Sverige og Danmark, i Skottland en tur, USA, Bermuda og Filippinene. 

- Du har aldri prøvd noe forhold i løpet av den tida? 

- Jo jo, men det varer ikke vøtt. Hehehe. Jeg har bodd i kofferten. Det lengste forholdet varte kanskje i tre-kvart år.

- Kunne det funka å hatt et kvinnfolk hjemme? 

- Ja, men det måtte i tilfelle være noen som har vært gift før det da. Jeg tror det, for de har mer av et eieforhold de som ikke har vært gift. Du blir liksom mer låst. 

- Hvis du hadde sett for deg en annen tilværelse med kone og barn. Hadde du valgt arbeidet på nytt da?

- Nei, det er vanskelig å si. Men det kan jo hende det altså. 

- Er det et forhold du har vært i som du skulle ønske hadde vart?

- Nei, det må faktisk være... Hva kalte de det der da? En koldjomfru? Det var en koldjomfru som jobba på et hotell i Aabenraa i Danmark. 

- Du har ikke kommet helt over hu altså? 

- Næ... Kommet over... Jeg husker henne i hvert fall. Har ikke glemt ho. Jeg var atten-tjue år. Jeg tror kanskje bare jeg var for ung. Hahaha. Men du må ikke skrive alt det der. 

Les flere artikler i op.no/viilarvik

og følg

Vi i Larvik på Facebook

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.