Gå til sidens hovedinnhold

VI I LARVIK #101: «Anna, Alf og mellomkrigstidas nettdating»

Artikkelen er over 6 år gammel

Er det noen som har gjort noe for deg som du aldri hadde trudd at de skulle gjøre?

«Det var et vanskelig spørsmål... Nei, det som har overraska meg, det var i grunnen det at det var noen som blei glad i meg og elska meg. Det er vel det største. For jeg blei mobba nokså mye på skolen. Jeg hadde ikke så mye selvtillit.»

«Hva var det de mobba deg for?»

«Du skjønner far var skogbestyrer hos Treschow, og da de herre arbeiderane skulle streike for høyere lønn, så kunne ikke far streike. Så da ble jeg kalt «futungen» jeg da vettu, og «streikebryter», jeg og. Du veit åssen ungane er. Og så skulle de erte meg og rive av meg buksa da, for å vise meg for jentene. Det er mange ganger en har ønska at en ikke har vært født, veittu. Jeg gjorde jo det. Men en bestemmer jo ikke det sjøl.»

Husker du hvordan du traff Anna?

«Det var en annonse i ukemagasinet Familien. «To søstre søker brevvenn», var det ikke det det sto? Så jeg svara på den da, og så begynte vi å skrive. Vi skreiv i mange år vi, før’n vi traff hverandre. Nå har dem internett veittu. Data. Dem treffer hverandre der. Men det er litt det samme.»

«Den første gangen hu kom her ned, da dreiv jeg nokså mye med bier. Og så hadde jeg ikke så mye te slør, og hadde fått et stikk under det ene aue. Det hovna opp noe voldsomt og var helt gjenlukket. Så da tok jeg på meg noen sånne mørkeblå briller da, og så kjørte jeg ned på jernbanestasjonen og sku møte ‘a. Da sa ‘a: «Å? Har ‘u blitt så jålete atte du skal gå med briller og nå?». «Ja vil du heller at jeg skal gå uten?» sa jeg te kjerringa, og viste fram aue. «Nei, ha de på deg du", sa ho. Hehehehe.»

«Jeg trur hu trivdes her på Breidal. Vi var gift i 71 år.»

Les flere artikler i op.no/viilarvik

og følg

Vi i Larvik på Facebook

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.