Gå til sidens hovedinnhold

VI I LARVIK #102: - Du er så svart!

Artikkelen er over 6 år gammel

«Du er så svart!», sa en femåring til meg en gang. Han og kameraten på sju var og handlet sammen med foreldrene og kom bort til meg i butikken. Barn er så ærlige. De ser, og så reagerer de umiddelbart. De vil lære. Jeg kjente at de rundt oss i butikken ble litt anspent. At stemningen forandret seg. Så jeg satte meg på huk og sa til dem: «Jeg drikker masse cola! Og masse kaffe! Derfor er jeg så svart!» Da merket jeg at de voksne pustet lettet ut. Samtidig var barna så glade at de hoppet rundt der inne fordi de hadde snakket med den svarte mannen.»

«Folk snakker ikke på bussen her. Det var det første store kultursjokket jeg merket da jeg kom. Og når folk stiger på, så finner de den plassen som er lengst mulig vekk fra deg. Hvis det bare er bussjåføren ombord, så setter man seg helt bakerst. Hjemme, hvis det bare er én person på bussen fra før, så setter man seg ved siden av den. Så man har noen å snakke med. Det er lettere hvis de som sitter på bussen her har barn. For jeg får alltid kontakt med barna, siden de kikker sånn på meg. Da smiler jeg til dem, og så begynner vi å snakke. Det er først når barna blir eldre at de begynner å analysere ting, og finner ut hva samfunnet vil at de skal, og ikke. Voksne i dag har blitt lært opp av samfunnet til å tro at man ikke skal se på meg fordi jeg er utlending, eller fordi jeg er svart. At jeg vil synes det er ubehagelig. Men for barna er det at jeg er svart bare en sannhet. Det er det jeg er.»

«De ser ting i svart og hvitt, og de sier ting som det er. For meg så er det en bra ting. De ser at jeg er annerledes, og så vil de lære noe fra meg. Jeg husker det var en fjerdeklassing som kom til meg en dag og så på meg. Så sa han: «Cliff? I Afrika… Ikke mat? Ikke klær? Ikke lys?» Han hadde sett det på tv, og nå trodde han at rektor hadde kommet og møtt meg på flyplassen med klær til å dekke meg til. At jeg hadde sittet naken på flyet! Haha!!»

«Man har ikke noe å tape! Det tror jeg er en leveregel å ha. At man ikke har noe å tape på å snakke med andre. Sier jeg noe feil eller dumt, så betyr ikke det noe, annet at jeg lærer noe. Da jeg kom hit første gangen så visste jeg for eksempel ikke hva man skulle gjøre med pålegg. Jeg er ikke fra en pålegg-kultur, og visste ikke hvilke pålegg som skulle kombineres. Da ble jeg fort rettet på: «Nei, de tingene kan du ikke blande!»

«I livet finnes det en ekte lærdom, og det er den måten barn lærer på. Du faller, men så kommer du deg på beina igjen. Folk slutter ikke å sette pris på deg, selv om du gjør noe dumt. Vi voksne, hvis vi blir invitert på fest, så må vi alltid sørge for og forsikre oss om at vi er korrekt antrukket i følge festens kleskode.»

Les flere artikler i op.no/viilarvik

og følg

Vi i Larvik på Facebook

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.