Gå til sidens hovedinnhold

VI I LARVIK #104: «Jeg hopper over det som er trist»

Artikkelen er over 6 år gammel

«Jeg trodde ikke jeg kom til å like Norge. At jeg kunne fortsette livet mitt et annet sted. Nå tenker jeg at dette er en ny sjanse. Nå hopper jeg over det som er trist.»

«Mamma og pappa sier at Syria skal bli bra. Snart. De forsøker å leve som vanlig, men når jeg ser i øynene deres, så blir jeg litt redd og nervøs for dem. Kroppene deres er her. Men sjelene deres er i Syria.» 

«Vi får ikke kontaktet familien hjemme i Aleppo. Har ikke hørt noen ting på seks måneder. Det er vanskelig.»

«Fetteren min måtte være med i Assads hær. I ti måneder hørte vi ingenting ifra ham. Så fikk vi svar fra en person som hadde telefonen hans. Han skrev: “Jeg har drept ham og kuttet hodet av ham».

«Moren min gråter noen ganger. Pappa ikke. Det er ikke bra å gråte. Jeg forsøker å få dem til å hoppe over de vanskelige tingene, slik jeg gjør.»

Venninnen bryter inn: «Jo, det er bra. For kanskje han ikke kan si hva han føler inni seg. Da er det bra etterpå. Det kan bli bedre.»

«Jo, men jeg orker ikke å se foreldrene mine gråte. Jeg orker ikke.»

«Jeg tror vi ungene må smile foran dem. Fortelle dem at vi er veldig glad i dette landet også. At vi skal fortsette livet som vanlige mennesker. Da tror jeg de kan bli veldig glade etter hvert, de også. Hvis vi er glade.»

«Livet venter ikke på noen. Livet bare fortsetter. Vi må gå med livet.»

Les flere artikler i op.no/viilarvik

og følg

Vi i Larvik på Facebook

Kommentarer til denne saken