«Det er en såpass alvorlig lungesykdom, så jeg lever litt sånn fra dag til dag egentlig. Nå har det gått bra en stund, men plutselig så gjør det ikke det..
Jeg har i grunnen aldri vært noe særlig redd. Men jeg har kjent på det når jeg får pustevansker. Hvis jeg blir redd da, så blir pusten enda verre. Så det går liksom ikke an å bli redd. Jeg har på en måte måttet lære meg å ikke bli det.
Mange blir nærmest litt oppgitte eller irriterte over at jeg er så positiv og glad. Legene spør meg om det også. Jeg tenker at det kan komme av det jeg lærte da jeg var liten.
Der jeg vokste opp så hadde vi én nabo, en eldre mann, og det var det. Det mest magiske jeg kunne gjøre var faktisk å bare gå på stranda og finne små steiner som jeg syntes ligna på forskjellige dyr. Og så fikk jeg lov til å være med på de tingene foreldrene mine gjorde. Enten om det var å pusse båt eller håndarbeid.
Sånne små opplevelser som det. Å kunne kose seg med sånt i oppveksten, det tror jeg man tar med seg ubevisst senere i livet. Du bygger noe inne i deg da, jeg kan ikke forklare det på noen annen måte.
Gleden ved å bare sette seg ned. Gleden ved lyden av sjø, eller lukten av blomster. Det helt elementære der. Jeg tror alle trenger det, men i hverdagen så glemmer man det.
Jeg kjenner at det handler om trygghet også. Jeg tror det gjør det.
Nå ivrer jeg veldig for å lære bort det jeg lærte selv som liten. Hver gang jeg er frisk så forsøker jeg å finne på noe sånt med mine egne barn. Og hvis jeg ligger på sykehuset, eller bare må ligge på sofaen hjemme, så planlegger jeg hva for noe gøy vi skal gjøre når jeg er frisk nok igjen. I dag kommer barna mine løpende til meg med steiner de selv synes ligner på dyr.
Du vet det å kjede seg, ikke sant? Det høres nok rart ut, men jeg tror ikke jeg vet hva det er. Jeg har faktisk ikke kjedet meg ett minutt hele livet mitt.»
Les flere artikler i op.no/viilarvik
og følg