«Da jeg mista mora og faren min i løpet av to og en halv måned, så var det akkurat som at grunnmuren brast. Foreldrene mine var de som stod meg aller nærmast, uansett om det var storm, eller regn eller om ei atombombe skulle blitt sluppet. Da de ble borte ble jeg ensom. Selv om jeg ikke var aleine.
Kort tid etter fikk jeg sparken fra jobben og hadde et samlivsbrudd. Jeg brakk til og med fingeren. Livet mitt gikk opp i røyk. Jeg prøvde å komme meg på beina igjen med en gang, men det var det bare å glemme. Jeg hadde ikke nubbsjangs. Det var så mørkt.
Jeg, som er en så sosial person ville plutselig ikke møte noen. Det var det verste oppe i det. At jeg ikke hadde lyst til å se ungane mine engang. Jeg hadde nok med meg sjøl, bodde hos søstra mi, og ville bare sove.
Det var ikke sånn at jeg begynte å planlegge hvor jeg skulle ta livet av meg, men jeg begynte å tenke på de tinga.
Heldigvis var jeg tøff nok til å fortelle om det til en psykolog. Jeg husker jeg satt inne hos 'n og kikka ut av vindu'. Tårene trilla, og jeg visste faen ikke hvor jeg skulle begynne. Men jeg gjorde det. Og da begynte det igjen for meg. Psykiatrien kan være fantastisk hvis en bare klarer å se på det som et verktøy. Hvis en tør å gå inn dit og stå der med begge beina.
Det jeg skjønte oppe i alt det der, var hvor viktigheten av brikkene rundt en. Jeg klarte ikke se det godt nok da jeg var førti, men det gikk da jeg var førtifire. Skal du få til noe, så må du ofre noe annet, tror jeg. For meg så gikk det på å gå fra å være popstjerne til å bare drite i det. Tanken på å være i studio, borte fra familien, frister ikke lenger.
Nå vil jeg få til familielivet. Og samboeren min fortjener å vite at oppturen min kom med hu. Anja fikk meg til å få trua. Til å tørre å gå på igjen. Ambisjoner har jeg fremdeles, men nå går de på å bli best mulig i jobben min. Etter å ha vært ute hos en kunde nå, så kan jeg sette meg ned og se på videoer på youtube om tapetsering. For å se om det er noe mer jeg kan lære.
Alle kjenner meg som verdens bliaste. Men jeg har noe jeg, som alle andre.»
Les flere artikler i op.no/viilarvik
og følg