«Det sterkeste minnet er kanskje da jeg satt inne på pc’n til en kompis og så at han hadde kalt meg “Feiten” i kontaktlista si. Det stakk ordentlig. Jeg visste at jeg var stor og sånn, men jeg hadde ikke tenkt at andre hadde problemer med det. Er det noen som er klar over at en er stor, så er det en sjøl. Og er det noen som forsøker å gjøre noe med det, så er det den. Man trenger ikke sånne opplevelser.
Det er så mange som har enkle løsninger på det å gå ned i vekt. “Det er bare å spise mindre, trene…" Ingen vil noe vondt når de sier det, men det er ikke så lett å ta det positivt. Sjøl vet en jo hvor vanskelig det er. Det ligger gjerne andre grunner bak det enn at en liker McDonalds-mat, liksom.
Jeg trur ikke det finnes én sånn pulverkur, Atkins, Fedon, eller noe sånt som jeg ikke har prøvd. Og det har ikke vært halvhjerta heller. Det holder en stund, og så er det et eller annet som skjer som gjør at du mister motivasjonen. Da er du plutselig tilbake oppe igjen, og enda verre enn før. Til slutt fant jeg ingen annen utvei enn å forsøke en slankeoperasjon.
For et par uker siden så stod jeg ved siden av bardisken på Pica Pica. Det var konsert, og hver gang Victor, bartenderen skulle inn bak bardisken, så fløtta jeg meg. “Du trenger ikke fløtte deg, jeg kommer forbi deg jeg nå”, sa’n da. Det er snart fire år siden operasjonen, men i huet er det fortsatt at sånn at jeg tar så mye plass at andre ikke kommer forbi.
Jeg synes operasjonen har vært vellykka. Men jeg trodde også det at jeg ville bli superlykkelig med en gang jeg ble mindre. Sånn var det ikke. Etter hvert skjedde istedet det at jeg ikke kjente meg sjøl igjen fra den jeg var. Jeg gikk fra å være robust, og en som kunne takle det meste, til å føle at jeg mista meg sjøl, og lettere også kontrollen. Sånn jobbmessig tenkte jeg at jeg ikke var like autoritær, eller hadde den samme respekten. Det hadde nødvendigvis ikke noen rot i virkeligheten, men det betyr jo ikke noe så lenge det er det huet ditt forteller deg.
Det er en lang vei å gå. Jeg har gått ned 87 kilo. Jeg er fortsatt ikke tynn. Huet fungerer sånn nogenlunde normalt, men jeg er fremdeles ikke framme dit jeg skal.
Hvor er du når du er ferdig da?
Nei, gudane veit. Kanskje jeg er der når jeg kan gå rundt på Nordbyen uten å lure på hva alle andre der tenker om meg.»
Les flere artikler i op.no/viilarvik
og følg