«Jeg synes at barn kan få vite hvordan det er. Hva som skjer når en man er glad i dør eller blir syk. Sånne ting.
Det har gått snart fem år siden jeg fikk vite at broren min kom til å dø. Og hvis du hadde spurt meg før det, så hadde jeg sagt at «jo, - det er noe å være redd for». Jeg mener det litt nå også, men jeg tror ikke at det er så skummelt som det virker. Ikke når man er oppe i det sjøl.
Hvis jeg hadde sagt til noen som ikke har opplevd noe lignende, at jeg midt oppe i alt sammen med Mikkel egentlig hadde det veldig bra, så hadde de kanskje tenkt «Hva er det gæern’t med deg?» liksom.
Men jeg vet at selv i en situasjon som ikke har vært så hyggelig, så har det vært mye som har vært fint også.
Hvis du har mennesker rundt deg som du kan stole på, så vær med dem. Man trenger noen å le og gråte med, så man slipper å gjøre det aleine.
Går det an å sette pris på det du har vært igjennom?
Ja. Jeg vil heller ha det tilbake på en måte.
Jeg husker at jeg tenkte på det før, mens han levde, på hva jeg ville gjort hvis jeg kunne velge å slippe å oppleve alt sammen og Mikkel aldri var født. Men jeg ville heller valgt å oppleve det samme millioner av ganger igjen.
Men det har også blitt lettere nå. Søsteren min og jeg får mer tid til å være sammen med mamma og pappa. Mer oppmerksomhet, og mer tid til å gjøre ting sammen. Det er noe jeg hadde veldig lyst på før. Jeg pleide å bli ganske sur på Mikkel når det var han som liksom ødela. Det hendte at vi måtte avlyse ferieturer på grunn av ham, og uansett måtte alltid enten mamma eller pappa bli igjen hjemme. Han kunne jo ikke noe for det, men det var han jeg ble sur på likevel.
Nå er det som at vi har fått en sjanse til å starte litt på nytt. Det kan bli veldig bra. Hvis jeg liksom bare lar meg sjøl, jeg vet ikke… Jeg husker i hvert fall da jeg så for meg hvordan det kom til å bli etter at han var død, at jeg tenkte det kom til å bli forferdelig for resten av livet. Men nå tror jeg at hvis jeg lar meg, jeg vet ikke…"
Er det dét det handler om for deg nå?
«Ja. At det er lov å ha det bra, nå også.»
Les flere artikler i op.no/viilarvik
og følg